17. sep
 
I en verden av skråsikkerhet
Signert. Halvard Olestad skriver om å ha rett: Det er mulig å hevde sin uvitenhet i en verden av skråsikkerhet.

Publisert: 01.feb.2018 13:41
Oppdatert: 01.feb.2018 14:09

«Oppi Furnesåsa» hadde vi aldri hørt om falske nyheter da jeg gikk med hofteholder og hjemmestrikkede halvstrømper. Det som folk sa – trodde vi på. Egne påstander grodde til etterhvert som motet steg og lærdommen økte.

Det har til alle tider vært fundering på fleip eller fakta. For eksempel om jorda var flat eller rund. Allerede i det sjette århundre før vår tidsregning fastslo Pytagoras at jorda var rund. Påstanden ble senere støttet av filosofen Aristoteles og matematikeren Euklid. Men jordas form fortsatte å være et stridsspørsmål i århundrer.

I min ungdom var det «hæn Mathias oppi Furnesåsa» som serverte særegenheter vi måtte tolke med en viss skepsis. Foreksempel den dagen han lå på skytebana og skjøt på blink. Fra anvisergrava fikk han anvist EN sentrumsblink og NI bommer på ti skudd.

«Detta er gæli – je skaut itte bom,» sa`n Mathias. Han ga seg ikke før han fikk bli med bort til blinken for å beskue prestasjonen. Den viste ett eneste hull. Midt i blinken.

«Dom gikk i såmmå hølet de ni andre og,» sa`n Mathias. Motargumenter var fånyttes.

Det har aldri vært så mange Mathiaser som i dag. Folk som hevder å ha rett – uansett. På sosiale medier flommer det over av forståsegpåere som hevder med stadig høyere røst at de sitter med fasiten. I religiøse spørsmål, i politiske og ikke minst i lokale og mere hverdagslige problemstillinger.

Sjøl der den lærde strides – fastslår mannen i gata å sitte med fasiten. Om motargumentene hagler holder kverulanten ut. Med stadig mere ufint språk.

«Hæn Mathias» gjorde det på sin måte. Utdypende og reflektert. Han hadde en gang fortalt om «den digre hara`n oppi Åsa» til sine undrende arbeidskolleger. Kunne det være mulig en hare kunne sette så store spor i påskesnøen som Mathias fortalte. Det var en som mente at det måtte være kenguruspor han hadde sett. For å bli trodd måkte Mathias fram et spor som bevis. Lot det få overnatte i fryseboksen og tok det med på arbeidet den påfølgende dag. Påskesolas påvirkningskraft unnlot han å nevne.

I dag er det helt andre stridsspørsmål som preger nyhetsbildet. Alle og enhver med sans for høylydte diskusjoner har et rikholdig tastatur med store bokstaver og hele verden i sin hule hånd. Meningsmotstanderen er ofte milevis unna. Løse påstander kan serveres som fakta med liten risiko.

De fleste kan med letthet hevde hvem av de to herrer Korea-Kim og USA-Trump som har den største atomknappen. Vi har bastante meninger både om Trond Giske og andre «mannegriser» og vi vet med sikkerhet hva som er det beste engelske fotballaget.

Vi vet sjølsagt at den dobbeltsporede jernbane skal dra øst eller vestover gjennom Hamar by, og vi skjønner mere enn alle andre at det nye storsjukehuset må bygges på Moelvsida av Mjøsbrua. Likeledes om ulven skal skytes, eller leve i pakt med naturen.

Diskusjonene starter som oftest med noen gjennomtenkte påstander. Disse etterfølges snart av et haleheng av forståsegpåere som alle har en ulik fasit. Det utvikles stadig mere ufint språk, før det dabber av og nye stridsspørsmål blir bragt til overflata.

Den gang jeg satt på utedo «oppi Furnesåsa» og luktet kvae og granskjegg hadde ikke folk hørt om fjernsyn en gang. Naturlig nok var det heller ikke mye informasjon det var mulig å krangle om. Nasjonale og internasjonale saker visste vi lite om. Men vi har da vokst opp for det. Og lært oss å være litt ydmyk i forhold til bastante holdninger. Vi ville gjerne sjå et svar med to streker under før vi vågde å starte debatten.

Med den ballasten i ryggmargen kan vi bygdeoriginaler hevde vår uvitenhet i en verden av skråsikkerhet. Akkurat slik han Oscar gjorde da han fikk spørsmål om hvordan han var fornøyd med den nye bruktbilen han akkurat hadde kjøpt.

«Hadde je visst at denna bil`n var så skjæranes god – hadde je gitt fem-hundre kroner tell førr`n» sa`n Oscar. Spørsmålsrunden stoppet der.

Den gang folket hadde ordet i sin makt trengte de ikke servere usakligheter for å bli hørt. De gamle ordkunstnere kunne avvæpne enhver diskusjon med humor og ettertenksomhet. De var ofte enda lengre unna fasitsvaret enn Pytagoras – men likevel milevis unna en verden av skråsikkerhet.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke