15. sep
TOPPMØTE: Paris var sterkt preget av klimatoppmøtet i desember.FOTO: Stephane Mahe, Reuters
 
Ikke lenger vanskelig å være klimaforkjemper
Klima: Vi har fått et bra utgangspunkt. Nå er det bare å brette opp ermene og gå i gang, skriver Ingrid Nytun Christie.

0
Publisert: 27.jan.2016 04:00
Oppdatert: 27.jan.2016 08:10

Før jul var verdens miljøministre samlet til klimaforhandlinger i Paris. Forventningene var håpefulle, som til tidligere klimamøter. Men denne gangen ble resultatet bedre enn forventet, og vi har nå fått en historisk sterk klimaavtale.

Den forrige store klimaavtalen ble skrevet i Kyoto i 1997. Den var også verdensomspennende, med 192 deltakende land. Problemet var at USA etterhvert trakk seg ut av samarbeidet, selv om de først stemte for avtalen. Verdens største utslippsland var dermed ikke med i den globale avtalen. I tillegg var det bare de rike landene som forpliktet seg til å kutte sine utslipp. Dette er ikke nok om man skal møte klimautfordringene vi har nå. Siden 1997 har dessuten Kina seilt opp som landet med størst utslipp, og mange av datidens «u-land» kan ikke lenger regnes som fattige.

Avtalen fra Paris er basert på en enighet mellom de 195 landene som er med. Dette er i seg selv ikke så forskjellig fra Kyoto; men denne gangen har hele 186 av landene forpliktet seg til nasjonale utslippskutt. Og USA har tatt en ledende rolle – sammen med Kina.

Etter Kyoto-avtalen spoler vi mange internasjonale klimamøter, konferanser og forhandlinger framover. Da kommer vi til København i 2009. Det var her man trodde den historiske oppfølgeren til Kyoto-avtalen skulle komme. Forhandlingene fulgte oppskriften som hadde fungert i Kyoto: Alle skulle bli med på et felles mål for utslippsreduksjoner. I stedet endte man opp med en uforpliktende og utvannet tekst. Den skuffende nedturen i København viste at det trengtes et skifte i taktikk.

Fokuset på forhandlingene ble dermed snudd fra «ovenfra og ned» til «nedenfra og opp». Alle land ble invitert til å melde inn på forhånd hvilke utslippsreduksjoner de hadde tenkt å bidra med. Det gjorde at den nye avtalen inneholder vidt forskjellige måter å regne utslipp på. Som et eksempel regner EU sitt bidrag som en reduksjon i forhold til utslippene i 1990, mens Kina regner reduksjonen i forhold til sitt nasjonalbudsjett. Samtidig har man for det første fått en avtale – en seier i seg selv – og nesten alle nasjonene er med på konkrete og bindende klimamål.

Den kanskje største overraskelsen fra klimaavtalen i Paris kan oppsummeres ganske kort med tallet 1,5. Før møtet var målet å få inn i avtalen at den globale temperaturøkningen ikke må overgå to grader Celsius. Dette mener man er grensen for å unngå de aller verste klimakonsekvensene. Problemet er at selv med denne økningen kan mange små øystater bli liggende under vann på grunn av at havet stiger. Disse landene fikk derfor inn i avtaleteksten at man skal ha ambisjoner om maks halvannen grad temperaturøkning. Da antar man at øystatene ikke vil bli slukt av havet.

Paris-avtalen løser selvfølgelig ikke alt. Den må i tiden framover legges inn i landenes lovverk, og ikke minst raskt følges opp med handlingsplaner og finansiering. I tillegg er det usikkert om målet på 1,5 grader temperaturstigning faktisk er mulig å oppnå. Klimamålene som er meldt inn til nå tilsvarer en langt større økning, så det avhenger av at utslippskuttene strammes inn i årene framover. Dette har avtalen i Paris også har lagt opp til. Målene skal rapporteres på og justeres undervegs.

Det aller viktigste som er oppnådd med avtalen i Paris er likevel å samle verden rundt et felles rammeverk, der (nesten) alle land har skrevet at de skal bidra. Det er et bra utgangspunkt for næringslivet, politikere, kommuner og hver enkelt av oss, det vil si alle som skal bidra med løsningene og handlingene som gjør at vi når disse klimamålene.

Også når det gjelder løsninger har det skjedd mye siden de globale klimaforhandlingene hadde sin spede start for noen tiår siden. Fornybar energi ble lenge sett på som en nisjeindustri. Dette er nå tilgjengelig for alle. Halvparten av den nye strømproduksjonen som har blitt bygget i EU siden årtusenskiftet er fornybar. Prisen på solceller er redusert til en femdel på få år, og verdens solkraftproduksjon vokser i et forrykende tempo. Elbilene har gått fra å være små plastbokser med dårlige batteri til å bli et reelt alternativ som familiebil nr. 1. Nå kommer hydrogenbilene inn på markedet.

Det er med andre ord ikke lenger vanskelig og begrensende å være klimaforkjemper, det har tvert imot blitt litt gammeldags å holde fast ved de gamle løsningene. De globale aksjemarkedene tok signalet med en gang - aksjer i fornybar energi gikk opp, oljeaksjer gikk ned og kullaksjer sank aller mest da børsene åpnet. Dette er et godt utgangspunkt for det grønne skiftet som er undervegs, i Innlandet og globalt. Det er bare å brette opp ermene og gå til verks.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke