15. sep
 
Ingen ting å stresse med, vi skal samme sted
Signert. Ellen Fauske skriver om Trysilveien, fartssvina og oss med hjertet i halsen: Som om det er fødsler på gang overalt.

Publisert: 10.mar.2017 06:24
Oppdatert: 10.mar.2017 06:45

Dø ung, lev fort var det en som sa. I trafikken er det gjeldende regel. Det er bare flaks at tallene på trafikkofre ikke er det dobbelte. Jeg har blitt et lite helvete å sitte på med. Jeg banner og sverter og forteller hvor skapet skal stå. Jeg holder meg fast i dashbordet med nevene når jeg sitter på. Jeg er redd og sint! Noen ganger har jeg lyst til å svinge opp på siden av en eller annen Audi og ta sjåføren, riste ham skikkelig.

Men det er jo ikke mulig, så da sitter jeg der i min egen bil og hytter med nevene, samtaler med mann og barn. - Så du det? sier jeg. – Det går da virkelig ikke an, kjøre sånn, for et svin! – Registrert i Bærum, var det jeg visste! – Idiot! roper jeg og tenker i mitt stille sinn at jeg vil kanskje dø av og til (mandager), men ikke i dag (fre-søn). Sier som Ove (i romanen en mann med navn Ove): Fire nuller bak og en null bak rattet. Og tenker at jeg liker ikke folk fra Bærum som kjører Audi eller BMW.

Sjelden har jeg kjørt så mye bil som de siste tre åra. Det er Trysilveien opp og ned, og E6 til Oslo med jevne mellomrom. Det går stadig fortere, folk har dårlig tid. Som om det er fødsler på gang i baksetet overalt. Biler smetter inn i små luker, ikke stort større enn det som er behagelig å ha foran egen bil for ikke å kræsje hvis noe skulle skje. 1001, 1002, 1003. Jeg blir veldig amper når det skjer.

Selv i kø på Trysilvegen er det hissige Oslo-folk som tror de skal hente inn køen som går fra Innbygda i Trysil til Ånestadkrysset i Løten ved å kjøre forbi den. Ved Ånestadkrysset blir vi stort sett kvitt idiotene og kan cruise inn mot Hamar.

Idiotene velger å ta bil for bil på Trysilvegen, legge seg ut for så å snike seg inn i de små lommene. En av de hundre millioner gangene dette skjer valgte vi nylig ikke umiddelbart å slippe inn den sleipe synderen fra Bærum. Tenkte i stedet at søren heller, han kan finne plassen sin i køen, bak oss. Det er tross alt et demokrati vi lever i, og han har ingen rett. Det er uhøflig å snike sånn i trafikken. Men hva skjer da? – Han viser fingeren og presser seg så inn i den vesle lomma foran oss. Jeg kunne drept. Simpelthen lagt meg ut og pressa han i grøfta der og da, hvis det ikke var for at jeg har bortimot helt ny bil og det var vitner over alt.

- Dette er baksida ved at byfolk skal ha hytte på fjellet, tenker jeg. Når de svinger av E6 i Stange er de så fartsblinde og klare for å komme fram og jekke seg en øl og legge seg i stampen at de ikke skjønner at riksvei 25 er noe ganske annet enn en motorvei. Med telehiv, små hus klin oppi veien og Ellen Fauske bak rattet i en av bilene. – Det bor folk her altså, brøler jeg indignert mens jeg sitter og drømmer om fartskontroller, spikermatter i veien, skikkelig hålke i en eller annen sving som kan gi dem en lærepenge, fartsgrisene. Jeg drømmer om lensmenn med radar. Og at fire felt på Trysilveien skal komme inn i den mye omtalte NTP-en det også. – Tenk om dere kjører ned en ulv, roper jeg i det jeg passerer Nybergsund-avkjøringen.

Jeg er kanskje litt over gjennomsnittet redd. Tenker på alle de plassene langs veien jeg har sett elg, alle de jeg vet om som har mista noen på Trysilvegen. Ulykker jeg har sett. Folk som har mista ungene sine. Jeg har også mista noen i trafikken. Lenge var jeg så redd at jeg ikke ville ta lappen, ville ikke ha det ansvaret. Så tok jeg den, bedre sent enn aldri. Jeg elsker å kjøre bil. Jeg elsker å kjøre forskjellige biler, gamle kule, nye og fine. Jeg elsker å høre musikk i bilen. Se på naturen. Engersjøen når fjella speiler seg i den om sommeren, eller Mjøsa.

Og jeg skal ikke påstå at jeg kjører prikk 80 alltid jeg heller. Jeg er vel en normal sjåfør. Men det er en ting jeg husker fra kjøreskolen, de fleste ulykker handler om for stor fart. Jo større farten er, jo dårligere tid får du til å reagere når noe skjer. Så enkelt er det, sier jeg til meg selv. Farten er det største problemet. Hva sparer jeg på bilturen Hamar – Engerdal hvis jeg er litt krass på gassen kontra kjører i fartsgrensen, ca fem minutter. Det er aldri noe mer enn minutter å hente.

Som unge dro vi ofte på biltur søndager, ukas høydepunkt. Sånn gammeldags biltur med termos med kaffe, saft og brødskiver eller kanskje boller. Vi hadde nesten alltid den samme bilen som året før, i hvert fall hadde vi en Volvo, trygt og forutsigbart. Tung på rattet, ingen kjappe svinger og påfunn der. Ikke noe leketøy. Selv om det kilte i magen, vi kastet opp i baksetet og pappa røyka i forsetet. Vi rulla ned ruta og kjente på at det fantes frisk luft og natur der ute.

Det var ikke så viktig med bilbelter den gangen. Selv satt jeg mine to første leveår i en skinnende rød katapult i baksetet. Ikke et barnesete, men en bil-stol for barn. Så jeg skulle få se verden. Fra katapulten lærte jeg å elske bilturer. Jeg var så imponert over alt jeg så mens vi kjørte rundt i Østerdalen at jeg mistet munn og mæle. – Det var da jeg ble meg, tenker jeg. Glad i Østerdalen og Volvo. Vi var alltid fornøyd med både Volvoen og katapulten og Østerdalen. - Men så visste vi heller ikke hva Bærum-folk var den gangen.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke