17. sep
 
Inntil døden skiller oss ad
Signert. Erik Kristiansen skriver om valgkamp og sannheter: Ingen partier har noen gang gått til valg med sannheten som eneste kriterium.

0
Publisert: 27.aug.2015 04:00
Oppdatert: 27.aug.2015 06:32

Jernbanen kommer til å gå der den går, i hele min levetid. Det var dét Theodor Abrahamsen i et fornøyelig innlegg i HA mente da han vraket Einar Busterud og BBL til fordel for Morten Aspeli. Theodor vil på det tidspunkt, i 2024, ha passert 95 år, og som han sier: Jeg blir neppe til stede den dagen den jernbanefrie sonen skal feires, og slipper således å savne toget langs Mjøsa.

Han har noen herlige poetiske synspunkter: Han elsker å se toget smyge seg langs Mjøsa, for ham ligger strandsonen øde og forlatt inntil toget endelig kommer forbi. Det er omtrent som å høre Rolf Jacobsen.

Og det får meg til å tenke at det er ikke nødvendigvis alle valgkampsprell som er dømt til å lykkes, det er mulig å falle selv om utgangen på hoppkanten var lovende. Frp i Hamar har akkurat gått til kamp mot Fagforbundets 2.000 medlemmer og deres interesser. Vi aner vel allerede nå at virkeligheten etter 14. september ikke vil bekrefte at dette utspillet var en innertier? Får vi et valgresultat som tilsier at hoppet ble dømt til fall? For hvor er den bevegelsen eller folkelige bølgen som akkurat dette kravet skal treffe midt i hjertet?

For det er i dét lyset vi må forstå de mest uortodokse krumspring. De er i all hovedsak rettet inn mot det vi kan kalle bevegelser, meninger eller fordommer i samfunnets befolkningsmasse. BBL har levd med sitt eget og kommunestyrets vedtak om utredning av tre traséer i hele to måneder, og nå, da valgkampen går inn i en avgjørende fase, smeller man sammen velgermassen som står bak både Midt og Øst og håper på hell og lykke 14. september.

Og det er lov, men hvem tror at Einar Busterud og BBL i 2016 vil stanse dobbeltsporet hvis det kommer der det omtrent går i dag? For det er ikke folkebevegelser, følelser, meninger eller valgtaktiske disposisjoner som kommer til å bli tungen på vektskåla. Slett ikke. Men vi vil fortsette å mene, inntil døden skiller oss ad. Hvilket betyr den dagen Jernbaneverket og regjeringa har sagt sitt.

Det er like lite sannsynlig, altså at Einar Busterud vil stoppe et dobbeltspor langs Mjøsa, som at Siv Jensen får stoppet flyktningstrømmen til Norge ved å oppfordre kommunene til boikott av et stortingsvedtak. Alle som har fulgt med vangsokningens «liv og levned» har garantert fått med seg at noen utpreget drømmer er han ikke. En bonde av en hardere pragmatisk støpning skal man lete lenge etter.

Valgkampsaker er ikke ment å vare livet ut, men de må i alle fall leve i beste velgående fram til valgdagen. Vi som har levd en stund vet at de fleste lovnader blir akkurat det: Lovnader. Etter det kommer bortforklaringer og realitetsorientering, før neste runde tar til og det på nytt skal deles ut taburetter og halskjeder.

Sannheten trumfer alt. Det var en prest som fortalte meg det i radioen i dag tidlig, på vei til jobb. Jeg pleier av og til å høre på andakten, det er mange kloke ord og meninger der. Prester er tross alt høyt utdannede mennesker. Det er vel verdt å lytte til alle som har noe å si, og i dag var det sannhet som var tema. Du trenger ikke si alt som er sant, men det du sier skal være sant, sa presten. For de fleste av oss er dette et vanskelig dilemma. Det er ikke alltid like lett ikke å juge.

Presten var inne på det, det er under visse betingelser at det faktisk er klokt å juge. Han nevnte krig, okkupasjon og fangenskap. Blir du tatt, for eksempel av IS, er det muligens smart å si høyt at du er en troende. Eller som under krigen i Norge, det var en fordel da ikke å oppgi korrekte navn på motstandsfolk, heller ikke plapre om den hele og fulle sannhet hvis du havnet på Victoria terrasse. Det er altså ikke slik at det alltid er i folkets interesse at sannheten blir presentert høyt og tydelig, uansett. Det er heller ikke sikkert at vi ønsker eller orker å høre sannheten i det hele tatt. Barn kan si til deg så alle rundt deg hører: Du har snørr i nesa. Ubehagelige greier.

I dag havner ingen motstandsfolk på Victoria Terrasse, verken før, under eller etter valgkamper. Og godt er det.

Men tilbake til livet etter døden, eller etter valget. Hva de sier for å bli valgt, og hva de gjør etter at de eventuelt er valgt, er normalt to forskjellige ting. Særlig gjelder det forhold der man baker inn økte bevilgninger fra staten som en forutsetning for en gjennomføring av det gode lokale standpunkt.

Når det gjelder spørsmålet om hvor dobbeltsporet til slutt vil komme, så får vi ikke svaret på det før om et års tid. Fram til nå er ingenting sant. Det som nå er sant er at det er besluttet å utrede saken, og at det ligger noen føringer der som vi kan bruke til litt av hvert. Det kan også vise seg å være sant, muligens ikke for alle, at planene om framføring av dobbeltspor til Hamar ikke primært har byutvikling og jernbanefri strandsone øverst på agendaen. Men som sagt, lakmustesten kommer i løpet av høsten 2016.

I mellomtiden skal vi mene mye, vi skal stemme ved valget og vi skal ønske og tro alt det remmer og tøy kan holde. Det store valget, dobbeltspor eller ikke i 2024, det skal vi først svelge unna i 2016. Godt valg til alle der ute, og husk: Det er ingen partier noensinne som har gått til valg med sannheten som eneste kriterium. Sannhet er et faktum, noe som har skjedd, hvorfor skal vi stemme over det?

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke