buy Instagram followers
Evden eve nakliyat Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
istanbul evden eve nakliyat
hacklink
paykwik
justin tv
paykasa paykwik
20. okt
Engerdal: Fisketur i måneskinn på Vurrusjøen.Foto: Trond Lillebo
 
«Jag trivs best i öppna landskap»
Signert. Ellen Fauske skriver om å flytte ut av byen: Går det an å bo i Engerdal?

0
Publisert: 05.aug.2016 04:00
Oppdatert: 05.aug.2016 06:51

I forrige uke fikk jeg melding av ei jeg har gått på videregående med her i Hamar. Hun spurte om det gikk an å bo i Engerdal, hun hadde blitt litt fristet av ideen om å flytte oppover. Jeg ble først nesten stum – noe som ikke skjer hver dag. Men ei som ikke kommer herfra tenkte på å flytte hit, ei byjente. Engerdølene ønsker å bli flere, de trenger å bli flere, det er en «match made in heaven». På kommunens hjemmeside møtes du av ordene «flytt hit!» Jeg har hatt et litt ambivalent forhold til de to ordene. Jeg savner liksom en fortsettelse, noe om hvorfor man skal flytte til Engerdal. Det kan høres ut som et distriktsbrøl fra en utkant i nød.

Denne sommeren har jeg i stor grad vært på gården. Som nyinnflyttet er det mye som skal gjøres. Sommeren har i utstrakt grad båret preg av vekselbruk. Gulvsliping, maling, hagebruk, hypping, riving og planlegging av noe som skal komme. Enten det er poteter eller nytt bad jeg venter på. Frykten for å ta bort for mye, så stedet mister sin sjel, og lysten til å forandre akkurat nok til at det skaper en forventning om noe nytt. Det som skal være framtida for meg.

Og i alle lagene jeg river er det historier. Av og til kommer jeg på ting jeg helt hadde glemt. Det lyseblå vegg til vegg teppet som ble lagt på jenterommet mitt på 80-tallet (jeg syns det var utrolig fint), under der et grovt tregulv som vevstolen til den første husfrua stod på – hun som døde da hun ble stanget i hjel av en sint okse på setra. I mellom der ca. 200 år med historie.

Når vi har trengt et brekk har vi satt oss i bilen og kjørt av gårde. Sett Femunden, fjellene, fiskevann og skog. En oppdagelsesreise i hva kommunen har å by på. Engerdal kommune er stor og mangfoldig. Vi er en nasjonalpark-kommune, noe det er god grunn til å være stolt av. Med 900 fiskevann bør det være mulig å få fisk selv for meg. Vi har Norges tredje største innsjø, landets sydligste gruppe fastboende samer. Faren min mener vi slår tryslingene ned i støvlene hvis vi sammenligner utmarka vår med deres. Jeg sier ikke mer.

Da jeg var 16 var jeg mest opptatt av å flytte ut. Se noe annet. Statistikken viste at bygdene hadde vanskelig for å holde på jentene. Det var til og med en kampanje: «Uten jenter stopper bygdenorge». Den beit ikke på meg da. Jeg syns det var urovekkende pinlig og nekta mor mi å sette det klistremerket bak på Volvoen. Jeg skjønte meg ikke på de gutta som ble igjen, egentlig skjønte jeg meg slett ikke på gutter. Jeg var litt lei av skogsturer, villmarksopplevelser og tause gutter med fluestang, for å si det sånn. Jeg ville se Paris og Roma. Shoppe i London og bade i Middelhavet.

Det er en kjensgjerning at distriktene har utfordringer, at de må våge forandring, være endringsvillige. De må gjøre noe nytt, å konkurrere med byene om attraktive tilbud er krevende. Men vi har også rett til å kreve å bli hørt, få gehør for vår eksistens, at andre anerkjenner verdien i stedets egenart.

Det er ikke sant at alle jentene drar, at det ikke går an å bo nord for Oslo. At distriktene er uten framtid. Folk vender tilbake til gården de kommer fra rett som det er. Ofte gjør de nye ting. Fyller hus med andre aktiviteter. Lager godværscafe, dyrker regnbuegulerøtter, lager butikk, galleri, flotte grønnsakhager, designer klær og lager saft og syltetøy. De forvalter kulturarven, jorda og lokalhistorie. De skaper definitivt fargerike distrikter og mer fargerike bygder.

Noe er på gang, vi ser det på Hamar, Ringsaker og Stange. Vi ser det i Trysil og Engerdal. En vilje til å tenke nytt og annerledes. Skape møteplasser og by på egenart og historie. Som en sambygding sa til meg, «det vi ikke har kan vi lage». Og som brumunddølen Hai Hang sier: «Det gjelder å ha trua».

Fortida kjenner vi, den har vi med oss. Den sitter i ryggmargen og nagler oss til jorda, skogen og husa våre. Framtida er uutforsket, åpen og full av muligheter. Det er ingen kontroversielle motsetninger mellom de to.

Foreldrene våre ønsket noe annet for oss enn det de hadde, et enklere liv. Ikke store landbrukslån, lav lønn og blodslit. Parolen var å komme seg ut og få seg en utdannelse. Jakte på det gode livet. Veldig mange reiste, i jakten på de tinga. Men hva som er et godt liv forandrer seg. Det er ikke så mystisk at noen vil flytte ut på bygda, mange drømmer om det. Gode opplevelser er verdifulle, folk ønsker at livet skal ta en annen retning.

Noen håper i fullt alvor at Donald Trump skal bli president, terrorister dreper barn og gamle og tror de vil komme til himmelen. Facebook deler ukritisk meningsløsheter døgnet i gjennom. Vi kaster søpla vår i havet, gleder oss over at sommeren blir varmere med global oppvarming og bruker ferien på å jakte på Pokemons.

Noen ganger føler jeg meg invadert av nyhetsstøyen. Savner stillheten, de enkle tinga. Jeg koser meg når jeg lager grønnsakhage, planter trær, måker snø. Jeg liker å følge med på når sola går ned, når fugla står opp. Se stjernene på nattehimmelen og ikke være mørkredd. Jeg liker at årstidene er så tydelige. Jeg liker å ha plass rundt meg, jeg liker friheten.

Til Hamarjenta jeg gikk på skolen med, som lurte på om det går an å flytte til Engerdal vil jeg bare si: Ja – det går an. Forandring er ikke farlig.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
evden eve nakliyat