Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
 
Jula er som et forstørrelsesglass på livet
Signert. Helén Rønningsbakken skriver om jula: Denne desembermåneden gruet jeg med ikke.

Publisert: 03.jan.2019 12:40
Oppdatert: 03.jan.2019 12:42

I ti år skrev jeg tekster til julekonserter. Jeg hentet minner fra egen barndom, men skrev også om å oppleve jula som vanskelig. I én tekst antydet jeg nettopp kontrasten mellom barndomsminnene og julefrykten jeg bar på som voksen, men da teksten ble delt virket det som om publikum ikke hørte noe annet enn nostalgien i første og siste vers.

Førjulskontraster

Puste høl

i isrosen

og ser inn

i størhuset

der dom baka

Lufta ta potetlefse

og brente tyristikker

stig opp

gjennom pipa

legg seg

over gardsplassen

Je frys på fingra

ullvotta er tunge

ta snø

stikk henda

inn under mana

på den gamle gampen

og vente

Var lita da

Tæk ungen i arma

og seie´n itte skar

vara redd før jula

enda je er det sjøl

De åra du itte får

snirklete postkort

med juleroser

og en fredfull helsning

har je itte glømt deg

bær jeg mørketida

i slitne armer

og vente

på en ænnen måte

Sitt i spiss-slaan

tett sammen

mæ skinnfell rundt øss

gampen

pruste og dampe

dombjellen kling

innover skogen

ut att over åpne jorder

meien laga

blanke spår

vi får stive kjækar

og snøkvitt hår

Var lita da

Det kostet meg ikke mer enn sunn nervøsitet å stå foran publikum og lese om snøtunge votter og dombjeller. Det var linjene «Tæk ungen i arma og seie´n itte skar vara redd før jula, enda je er det sjøl», som gjorde at jeg måtte trekke pusten og stålsette meg.

Det forundret meg at disse linjene druknet i gjenkjennende barndomsminner, at de som kommenterte ikke nevnte det med et ord. Ble kontrasten for mye å ta stilling til? Jeg bar mørketida i slitne armer og følte at jeg verken greide å gjenskape eller gi videre forventningsgleden jeg selv hadde som barn.

Jula er som et forstørrelsesglass på livet. Måltidene er store og skal nytes lenge, familiekosen blir et intenst samvær der alles forventninger skal tilfredsstilles, stillheten er stillere, ensomheten bæres mer alene, usagte ord blir til hele bøker i magen.

Du trenger ikke være hjemløs, uten inntekt eller slite med psykisk uhelse for å kjenne jula som utfordrende, jeg tror de aller fleste av oss har opplevd det på en eller annen måte en eller annen gang.

Du vil gjerne at jula skal forstørre det som er godt; verdier som samvær, tid og ro. Men den forstørrer også det som oppleves som vanskelig fra før; hverdagskonflikter, skjevfordeling av arbeidsoppgaver, kulturkollisjon mellom familietradisjoner, lista er lang.

For meg har jula ofte forsterket følelsen av å være utilstrekkelig. Uten at noen egentlig har bedt meg om det, har jeg tenkt at jeg må ta ansvar for at folk får det hjemmebryggede ølet de er vant til, juleribba stekt på riktig måte, desserten de alltid har spist, huset rent og pyntet, gavene skal være gjennomtenkt og ingen må bli glemt.

Flere ganger har det ført til at jeg har gått inn i det nye året mer sliten enn jeg var da juleferien startet. Jeg har fått følelsen av at alt flyter, at jeg drukner i lyslenker, disneyfilmer og julemusikk på repeat.

Julestaffasjen blir en fasade som forsterker følelsen av å stå utenfor for den som allerede sliter med å finne sin plass. Selv med mange rundt meg, har jula ofte fått meg til å føle at jeg står utenfor og ser inn.

Det er nedfelt i oss fra barnsben at vi skal glede oss til jul. Det synes ikke på utsiden hvem som har julefrykt, hvem som famler etter tilhørighet eller sliter med å strekke til.

Første gangen jeg ble spurt om jeg gruet meg til jul, var det som om en bør falt av skuldrene mine. Spørsmålet var så direkte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å svare ærlig «ja».

Denne desembermåneden gruet jeg meg ikke. Jeg kjente ikke gryende magevondt i det adventstjerna ble tent. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke kan gjenskape følelsen av å kjøre spiss-slede innover vinterskogen, hverken for meg selv eller andre. Og når jeg tenker etter, var egentlig barndomsjula fylt av kanefart, eller var det bare den ene dagen som har satt seg fast i minnet? Skjedde det ikke like ofte at far gikk til sengs med depresjon 1. juledag, mens mor gjennomførte familebesøk og juletrefester med en vag bortforklaring på hans manglende tilstedeværelse? Var det ikke egentlig allerede der min egen juleuro startet?

Det finnes ingen småbarn hjemme lenger som forventer pepperkaker og adventspakker, selv tanken på juletre virket fremmed for husets sekstenåring.

Tidlig i desember inngikk jeg avtaler om å redusere gaverushet. Ribba ble for første gang byttet ut med pinnekjøtt, riskremen vek for hjemmelaget krokanis. Selve julekvelden ble tilbrakt med litt av den utvidede familien der mange av oss ikke egentlig har noe biologisk slektskap.

Jeg har senket guarden, det er ingen hemmelighet lenger at jula flere ganger har vært vanskelig. Å nullstille forventningene har fått meg til å kjenne større takknemlighet. For nybakt brød til kvelds, for en sønn som plystrer i dusjen, for brettspill med onkel og tanteunger, for å bli bredd over med et ekstra pledd på kalde kvelder, for å dykke inn i John Irvings univers en hel romjulsdag.

I 2018 ble jula et forstørrelsesglass på takknemligheten over de små tingene.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke