Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
22. sep
dsdsds
 
Kledd for seier
Signert. Ellen Fauske skriver om å kjede seg på Briskeby: Jeg vippa ned plastsetet og fikk tredd de høye hælene imellom benkeradene.

0
Publisert: 01.jul.2016 04:00
Oppdatert: 01.jul.2016 08:47

Vel tilbake på Hamar kjentes det naturlig å oppsøke Briskeby og se gutta i grønt og hvitt spille ball. Jeg pynta meg for anledningen, det er jo ikke hver dag jeg er på Briskeby Stadion. Dessuten tenkte jeg at ble det seier var det jo naturlig å feire etterpå. Jeg var med andre ord klar for å vinne!

Vi parkerte syklene, jeg kjente meg sprek og opplagt – nå skulle jeg se fotball. Med kontanter i handa kunne jeg marsjere rett forbi den lange køen av folk med minibankkort, kjøpe billett og finne meg en plass. Jeg valgte solsida.

Hamar – Hønefoss. Jeg vippa ned plastsetet og fikk tredd de høye hælene imellom benkeradene. 2 x 45 min og tilleggstid i høye heler på Briskeby. Samt en halvtime før kampen starta fordi jeg var litt redd det skulle bli fullt og jeg ikke skulle få plass. Jeg må si jeg håpa på seier. Jeg trodde sågar litt på det. Gutta kom ut på banen. Unge og håpefulle. Jeg fikk fort øye på Simen Bolkan Nordli og tenkte at han så da skamløst ung ut. Det ga meg Martin Ødegaard-assosiasjoner. Et sånt super-talent som det står skrevet ”fotballspiller” på. Det viste seg og at han i grunn var dagens høydepunkt på Briskeby.

Kampen var definitivt i gang. Ballen hørtes overraskende tung ut, tenkte jeg etter kort tid. Sjelden har jeg syns fotballer har virka så tunge som de gjorde denne dagen. Jeg googla der jeg satt, for det hadde jeg tid til, en fotball skal skal veie drøye 400 gram. Den virka tyngre den de sparka med denne dagen, kiloen minst. Jeg syns ikke de løp så fort heller, det har jeg ikke syntes på flere år. Men når jeg tenker det tenker jeg og at det bør jeg ikke si høgt for de løper helt sikkert fortere enn meg. Men så er ikke jeg fotballspiller heller. Jeg fikk bare den følelsen der jeg satt, den jeg hadde da jeg i oppveksten løp 60-meteren. Følelsen av å ikke være særlig god. Og jeg lurte på om gutta der nede også hadde den følelsen der de løp.

Og da tenkte jeg litt på Gjermund og Jo Eggen, jeg hadde kommet rett ned fra Engerdal og der var det markering av ski-tvillingene, det var feiring i flere dager. Superheltene hadde blitt 70 år. Og jeg tenkte på hvorfor Eggen-gutta ble så gode, hvorfor de fortsatt imponerer. De var ikke bare skiløpere, de var noe mer, de var tømmerhoggere – arbeidere, kulturbærere. Og jeg huska den gamle historia om hvordan de løp om kapp rundt Engersjøen i gummistøvler etter endt dag i tømmerskogen, på vei hjem til middag. Og jeg tenkte på det, hvordan noen kan fly i gummistøvler og få det til å se lett ut mens andre kan få joggesko til å virke som bly.

Akkurat da lurte jeg på om gutta var så fornøyd med å være på Briskeby at det å spille fotball var underordnet.  

Jeg hadde begynt å kjede meg ordentlig nå, satt og så rundt meg, skjedde det noe spennende på tribunene noe sted? Hvem andre hadde tatt turen til Briskeby denne dagen? Var alle disse hard – core Ham-Kam supportere? Hvor kom de fra? Syns de at de er forplikta på å komme? Eller er de som meg – ukuelige optimister? Høgt oppe på tribuna fikk jeg øye på en liten prikk som ligna Tom Jacobsen. Han debuterte for Norge som 17 åring, noe som helt klart er imponerende! En Ham-Kam-mann. Jeg satt og myste litt mot prikken og konkluderte at det var Tom Jacobsen. Ganske inkognito satt han høyt oppe og langt bak med arma i kors og så kampen. Jeg lurte på hva han tenkte? Hva han så? Om han så noe annet enn meg? Antagelig gjorde han det.

Stemningen steg veldig før pause da Ham-Kam scora. Jeg ble jublende glad! Tenkte det kanskje ble feiring allikevel. Vi gikk i hvert fall i kiosken og jeg kjøpte meg en Lollipop. Det var jo en av sommerens første soldager. Jeg hadde overlevd fram til pause. Jeg hadde fine sko og om 45 minutter var det muligens feiring!

Tom Jacobsen var like rolig, antagelig ante han hva som kunne komme. I hvert fall vet han at når det handler om fotball kan alt skje.

Det jeg tross alt likte med denne kampen var at spillet stort sett foregikk på riktig banehalvdel. Altså var Ham-Kam mye i angrep. Selv om Hønefoss hadde en livsfarlig spiller som litt for ofte fikk opererte alene, rask var han og, det lagde noen øyeblikk da jeg satt med hjertet i halsen. Men det var simpelthen ikke nok. Det ble for kjedelig.

Ved siden av det harde arbeidet var det lite behov for vekttrening og vitaminpiller fortalte Gjermund Eggen i boka om seg selv. Hans jobb var å bære fram det andre hogg, noe slikt som 35 tonn bjørk daglig. Jeg så for meg Ham-Kam-spillerne løpe noen runder rundt Briskeby i gummistøvler. Jeg tenkte vitaminpiller kanskje var påkrevet.

Skal jeg være helt ærlig, så stakk jeg litt før slutt. Fant sykkelen min og tråkka bortover Vangsveien. Ikke lenge etterpå hørte jeg et stønn fra Briskeby. Ham-Kam lå under, de tapte kampen 2-1. Jeg sukka og tenkte at det antagelig ble med denne kampen denne sesongen for meg. Kanskje blir det bedre neste år?

Men så, etterpå, har de vunnet kamp på kamp. Laga masse mål! Jeg skammer meg litt og tenker at jeg var i ferd med å bli en ”medgangs-supporter”, og det er jo en kjent sak at de mest sympatiske supporterne er de som heier også i motgang.

Hva som har skjedd på Briskeby etter at jeg var der vet jeg ikke. Kanskje er det Knappen som begynner å få effekt. Eller kanskje ble spillerne inspirert når de så fotball-sympatisøren Fauske pynte seg med høye sko for å se dem spille ball.

 

 

 


 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke