17. sep
 
Lengde-, bredde- og dybdeidrett
Signert. Linn Sigurdsen skriver om folkeskikk: Vi voksne skal være rollemodeller og forbilder. Men her har vi utfordringer.

0
Publisert: 21.apr.2016 04:00
Oppdatert: 21.apr.2016 07:35

Holdningsskapende arbeid er et kjent fenomen, spesielt blant oss som jobber med barn og ungdom. Vi ønsker å formidle gode holdninger og verdier, og lager både planer og strategier for hvordan vi kan gjøre dette på en best mulig måte.

Både barnehager og skoler jobber med språkbruk og holdninger, vi ønsker at ungene skal være høflige og oppføre seg hyggelig mot hverandre. Vi lærer dem at det ikke er ok å bruke fysisk vold og snakke stygt til hverandre. Vi skal behandle hverandre med respekt.

Vi mennesker er født som egoistiske, nådeløse vesener som trenger å bli oppdratt. Min mamma. Min leke. Min pose med godteri. Min. Min. Min. Skal barna dele, må de lære at det er den rette måten å gjøre det på. Ellers vil de ikke sky noen midler for å beholde godteposen for seg selv. De er mer enn villig til både å dytte, slå og klore for å holde på sitt eget. Det er her vi voksne kommer inn i bildet. Det er her vi skal være rollemodeller og forbilder. Lære barna etiske retningslinjer, hva som er rett og galt.

Her har vi en aldri så liten utfordring. Ikke alle voksne er oppdratt med samme holdninger og verdier. Heller ikke alle ser poenget i å være høflig og hyggelig med dem rundt seg.

Jeg tipper det er passe utfordrende å forholde seg til at på skolen skal du være høflig og ikke bruke vold, mens på hockeybana kan du mer enn gjerne kline motspilleren i vantet så det synger etter, mens publikum banner og skriker skjellsord etter den stakkaren som ligger nede. Blant publikum står foreldre og eldre forbilder, de du ser opp til og beundrer. Da blir lærerens formaning om ikke å dytte i gangen litt blek.

Har fotballtreneren et større ansvar enn å lære ungene å spille fotball? Jeg skjønner jo at man ikke kan spørre høflig om å være så snill å få låne ballen litt av motspilleren, det er snakk om konkurranse her. Men kan vi ikke klare å være ivrige og engasjerte uten å flå hverandre verbalt og kalle opp både Gud, satan, underlivet til folk og bestemora di? Dette spillet er nemlig ungenes passion, og de tar det med seg videre utenfor bana også.

Jeg har vært vitne til flere episoder der jeg ikke har klart å la være å si ifra. Den som topper lista hittil må være da en ti år gammel gutt gikk sakte forbi en jente i klassa, lente seg inn mot øret hennes og hvisket «di hore» før han bare ruslet videre. Det han ikke la merke til, var at jeg sto rett bak og fikk med meg det hele. Det tok ikke mange tidels sekundene før jeg sto rett foran han med begge hendene min plassert på skuldrene hans, med en relativt streng formaning om at dette var på ingen måte ok oppførsel. Han så litt forskrekka ut, og nikket heftig før han løp videre.

Jeg vet at dette ikke er den eneste episoden. Jeg vet at dessverre er dette daglige små drypp i skolehverdagen til mange. Er dette erting? Flørting? Mobbing? Trakassering? Vet tiåringer flest egentlig hva ordet hore betyr? Eller har de hørt det av noen eldre kule kompiser, søsken, foreldre? Hvordan vi omtaler mennesker rundt oss smitter over på ungene våre. Men ikke bare våre, alle andres også.

Det er vår jobb å lære barna hva disse begrepene betyr. Fortell sønnen din hva en hore er, hva yrket hennes er, og hva det består i. Så kan jo han avgjøre om hun søte jenta med musefletter i klassa kan sammenlignes med henne. Eller kanskje det er nettopp du som leser som trenger en aldri så liten opprydding i ordbruken din?

Før var jeg snar til å bruke ordet «sinnssykt». Så møtte jeg både meg selv og andre i døra. Å være syk i sinnet er ikke til å spøke med. Og det treffer hardt når man slenger det ut til folk rundt seg, folk man ikke aner noe om bakgrunnen eller historien til.

Nå som jeg sikkert har klart å erte på meg både hockey- og fotballforeldre og trenere, og dere sitter der og ler av meg og tenker at jeg burde ta pennen min og ryke og reise, så kan dere kanskje ta en timeout og tenke litt over saken istedenfor?

Hamar er en hockey-by. Hockey er en populær sport her, og så langt tilbake jeg kan huske har «hockeygutta» vært et eget begrep. La det få et positivt fortegn. Så slipper vi de som slutter å spille fordi de ikke klarer å holde ut kulhetsfaktoren i garderoben. De som ikke orker å forholde seg til «hvor mange damer man har dratt i helga» i en alder av 12.

De som sto i kø for å få noen gode tilbud på den nye G-Max butikken på Maxi som åpnet forrige uke, var sikkert vitne til en god dose egoisme og frekke holdninger. Det er akkurat som om slike situasjoner gjør at vi mister helt hodet og alt vi har lært av dannelse og høflighet.

På «black friday» i USA dør det folk hvert år fordi de blir tråkket i hjel av tilbudsjegere som ikke skyr noen midler for å kare til seg materielle goder for en billig penge. Dette er selvfølgelig ekstreme tilfeller, men det sier noe om hva som bor i oss, hva vi har å jobbe med.

Barn gjør ikke som vi sier, de gjør som vi gjør, og vi er forbilder om vi vil det eller ei.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke