17. sep
ELG: Hadde sett skiltene, men trodde det ikke ville ramme meg.Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
 
Livet - i litt perspektiv
Signert. Fredrik Söderström skriver om livet: Iblant er det klokt å sette ting i perspektiv.

Publisert: 29.nov.2018 15:05
Oppdatert: 29.nov.2018 15:17

Jeg har på mange måter en fantastisk jobb. Ikke nok med at jeg får sysle med noe jeg liker, jeg får attpåtil mulighet til å arbeide sammen med engasjerte og ambisiøse mennesker. Og dette i en by der idrett betyr mye, og i et miljø hvor vi har mange støttespillere. Det er et heftig engasjement som gir oss mye. Men det er ingen enkel jobb. Det er en oppgave som krever mye av meg. Jeg skal være tilgjengelig, ærlig, modig og sterk. Til tross for at jeg ofte er omgitt av mennesker, kjenner jeg merkelig nok innimellom en følelse av ensomhet. Ikke minst når vanskelige avgjørelser må tas.

Forventningene er enorme, kravene høye og ambisjonen stor. Mitt i alt dette finns det også et liv utenfor hockeyen, selv om det ikke finnes mye ledig tid. Jeg befinner meg langt fra nære og kjære. Det fører til at jeg altfor sjelden får sjansen å treffe dem og dele hverdagen. Derfor valgte jeg å sette meg ned og skrive et brev til familien, for å oppdatere alle om alt som har skjedd i løpet av høsten:

Jeg hadde ikke nubbsjans til å rekke å se elgen som sprang opp foran bilen borti Trysil. Det var sent på kvelden og mørkt da det plutselig smalt. Jeg hadde sett varselskiltene, og vet at det bruker å ferdes dyr langs veiene der, men man tror aldri at slik hender meg. Saken var det at jeg hadde det travelt med å komme meg hjem, slik jeg alltid har. Det gikk muligens litt fort i svingene, og sommerdekkene gjorde ikke en prima jobb med å stoppe på snøføret. Nå gikk det jo tross alt ganske bra, i hvert fall for meg. Elgen gikk det verre med. Den møtende bilen, med en barnefamilie, klarte å stoppe i siste liten. Dessverre fikk bilen har medfart, og når det gikk opp for meg at jeg hadde glemt å betale forsikringen innså jeg at dette kom til å svi i lommeboka.

Konsekvensen av dette ble at jeg fikk plukke fram sykkelen igjen. Det er alltid bra med litt mosjon, men det er klart at bekmørkt og iskaldt novembervær gjør utfordringen større. På en eller annen merkelig måte klarte jeg en morgen å få vesken inn i framhjulet, noe som resulterte i tverrstopp. Plutselig ble alt svart.

En liten stund senere, antakelig bare noen minutter, titter jeg opp fra asfalten utenfor ishallen, og ser ansiktet på en vennlig kvinne. Hun passer på meg mens hun venter på ambulansen. Det er dumt å sykle uten hjelm. Det har jeg lært meg den harde måten. Etter omstendighetene å dømme må jeg innrømme at det fikk bra. Noen blåmerker, tre ødelagte fortenner og beinbrudd i håndleddet. Hodepine har jeg fortsatt, og ifølge legene er det noe jeg får lære meg å leve med. Og jeg hadde tross alt flaks at bussen som kom bak meg rakk å stoppe.

LES OGSÅ: Sykling er risikosport.

Ettersom hodepinen har økt har jeg ikke kunnet jobbe som vanlig. Jeg er sykemeldt litt sånn til og fra, og har for det meste ligget hjemme på sofaen. For meg, som elsker idrett, er det tungt når doktoren sier at jeg ikke engang får se hockey på tv. Når jeg en kveld kjente meg bitte litt piggere tog jeg en lang gåtur for å finne litt energi. Dum som jeg er hadde jeg glemt å låse døren til leiligheten, noe en eller flere personer valgte å benytte seg av. Jeg hadde ikke altfor mye av verdisaker liggende hjemme, men det lille jeg hadde er nå borte. Jeg møtte en skapbil som hadde det travelt med å komme seg av gårde da jeg nærmet meg oppkjørselen, men det var først da jeg åpnet døren at jeg innså blemmen. Det som føles mest unødvendig er alt som ble ødelagt. Og all kontakt med politiet og forsikringsselskapet tar sin tid.

Mitt oppi all elendigheten er det kanskje dumt at jeg svarte på mailen jeg fikk fra banken. Eller rettere sagt, som jeg trodde jeg fikk fra banken. Der og da virket det hele så logisk. Enden på visa ble at min personlige informasjon havnet i hendene til helt feil mennesker, og plutselig var kontoen tom. Dessuten har det kommet regninger på de merkeligste saker (som jeg faktisk ikke har kjøpt). Dette identitetstyveriet har skapt både uro og sjenanse. Dessuten er det dyrt også. Jeg regner ikke med å få tilbake noen penger, men jeg har et håp om å kunne stoppe regningene som stadig dumper ned i postkassen.

Men når jeg nå har fortalt alt dette her, vil jeg si at det ikke kom noen elg, jeg har ikke tryna på sykkel, min identitet har ikke blitt stjålet og ingen har gjort innbrudd i huset mitt. Jeg gled faktisk inn i en annen bil dagen den første snøen falt, jeg har vært forkjølet og vi har dessuten tapt noen hockeykamper i det siste, men det er ikke all verden. Det går bra, og det er ikke det minste synd på meg. Jeg har mennesker rundt meg som gjør tilværelsen fantastisk. Vi vinner og taper, vi lærer og går videre. Iblant er det klokt med litt perspektiv her i livet.

LES OGSÅ: Söderström om ti gode egenskaper som krever null talent.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke