hacklink
18. sep
Mjøsbygdingen: I hvert fall 11 av dem.
FOTO: Trond Lillebo
 
Lokalpatrioten fra Hamar våkner
Signert. Maren Fuchsia Celius-Blix skriver om hjembyen: En konklusjon etter noen år med å gjøre meg kjent med alskens fræmenfølk.

Publisert: 14.mar.2019 10:58
Oppdatert: 14.mar.2019 12:21

Tenk deg tilbake til 2011. Befant du deg på noe tidspunkt i nærheten av en radio som var stilt inn på en av innlandets lokale kanaler? I så fall er sjansen stor for at du fikk med deg Hedemarkens Sønner-hiten «Je voks opp på Hamar».

Å kalle det rap er kanskje å ta i, men i slageren som ble A-listet på NRK Hedmark/Oppland og havnet på førsteplass på NRK Urørt, «talar» bandmedlem Askild Hagen – for mange kanskje aller best kjent som primus motor i Nytt på nytts manusteam – seg rytmisk gjennom sin oppvekst i Hamar på 70-tallet.

På drøye fire minutter blir vi loset gjennom et ode til Domkirkeodden, Strandgateparken, tidligere ordfører Egil O. Larsen, og til og med det usæle vannet og den vonde steingrunnen i Mjøsa som de fleste av oss nok har hatt ublide møter med.

Men hvordan har det seg egentlig at vår lokale identitet blir til noe vi dyrker og bryr oss om, og at ei låt som dette nesten er en selvskreven hit når den ruller over eteren i mjøshjemmene?

I alle mine år som født, oppvokst og bosatt i Hamar, følte jeg aldri noe særskilt behov for å understreke eller engang tenke særlig over at jeg er hamarsing – før jeg forlot byen. I motsetning til mange av vennene mine flyttet jeg ikke ut for å studere, men for noen år siden begynte jeg å bevege meg i Oslos kreative kretser som skribent og debattant.

Og omtrent over natta, gikk «Hamar» og «Hedmark» fra å være en temmelig nøytral del av det som alltid hadde vært postadressen min, til noe jeg ville brøle mens jeg trommet meg på brystkassen som en brunstig gorilla.

Man kan jo si at det ga meg en helt ny forståelse for sportslige lokallagssupportere. Men jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvorfor det ble slik.

Handlet det om den veletablerte feiden mellom by og land? Det var i alle fall den første tanken jeg leflet med, men jeg har jo aldri vært noe glad i stereotypien av byfolk som kaffe latte-slurpende asfalt-adel. Ikke minst fordi kaffe latte ikke faktisk har vært et spesielt urbant fenomen på nesten tretti år.

Dessuten består jo en storby i stor grad av nettopp innflyttere fra bygda, som bidrar til et rikt og mangfoldig kulturliv – enten du vil nippe overprisede kaffedrinker på Grünerløkka, slik babyboomer-generasjonen på Facebook virker til å tro alle i Oslo gjør hele tiden, eller rett og slett ta på deg fjøsdressen og melke ei ku eller to.

Nei, jeg er rett og slett storbegeistret for både landet og storbyen, så det kunne ikke være dét.

Så begynte jeg å fundere på om det kanskje kunne handle om noe litt mer politisk, nemlig klasse. Kanskje det ikke hadde noe med geografi å gjøre i det hele tatt, men menneskene? Vi liker gjerne å tenke at vi ikke har særlig med klasseforskjeller i Norge, men virkeligheten er en annen. Og kontrasten er ikke så vanskelig å smake på når ei jinte avlet opp av ekte arbesfølk på Ridabu skal brøyte seg vei mellom fjonge kulturfjes på fest, for skamløst å sikre seg en ganske frekk andel av den litt for ofte statsfinansierte proseccoen.

Jo mer du har fra før, jo mer får du nemlig gratis, og her står de formuende som sild i tønne og snakker engasjert om det de brenner om (seg selv). Heldigvis er de lette å omgå, for de enser deg ikke med mindre de har sett deg på TV, eller i samtale med noen de synes er viktig nok til at de antakelig burde finne ut av hvem du er også.

Men enda fikk jeg det ikke helt til å stemme. Vi har da vel fintfolk på innlandet òg? Jo da, svarer jeg meg selv, men de er da liksom ikke sånn. Og endelig tror jeg at jeg kanskje fant frem til kjernen av min nyfødte lokalpatriotisme. Det handler rett og slett om innlendingen. Ingen er som ham (eller henne), og har du vokst opp blant innlendinger kan møtet med utenforstående simpelthen bli litt voldsomt.

Der andre strør rundt seg med superlativer og hyperboler, kan innlendingen beskrive en hel verden med en knapp håndfull ord.

Har du presentert innlendingen med noe han beskriver som «ålreit», kan du være sikker på at det har vært en makeløs opplevelse. Har du kommet til å slå deg i lag med en innlending på kjærlighetsfronten og svigerfamilien beskriver deg som «alminnelig», er det bare å begynne å spare til bryllup.

Skulle du derimot befinne deg på den andre siden av skalaen og være noe av det verste innlendingen har vært borti i alle sine dager – vel, da kan det i verste fall hende han går så langt som å kalle deg «litt spesiell».

Folk fra utsiden vil kanskje aldri riktig forstå innlendingen. De tolker kanskje de avmålte hedmarkingene og opplendingene som enfoldige, selv om det er en kjent sak at stille vann har dypest grunn. Nå som jeg har hatt noen år til å gjøre meg bedre kjent med alskens fræmenfølk, er i alle fall én ting sikkert:

Såmmå å je ær hen i væla, bære je ser mjøsbygdingen.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke