Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
 
Lørdagskommentar: Mødrene som møtes ute på gangen
MØDRE: Smerten er ikke så ulik. Selv om noen er ofre og andre gjerningsmenn. Det vet mødrene på gangen utenfor rettssal 8.

Publisert: 29.apr.2017 08:23
Oppdatert: 29.apr.2017 08:26

Gjennom disse kalde vårukene vi hutrer oss gjennom, utspiller et menneskelig drama seg på mange plan i toppetasjen av Hamar tinghus. En lokal gutt, ung mann på 20, sitter tiltalt for seksuelle overgrep mot 39 jenter. Mange av dem via nettet men noen også helt fysisk.

En slik sak får enorme ringvirkninger. For de som står jentene nært, men – og det skal man virkelig ikke glemme – også for dem som står den tiltalte nært.

Seksuelle overgrep er noe av det vanskeligste å håndtere når det kommer til overflaten. Temaet er befengt med skam, anger, smerte. Og det er vanskelig å håndtere for dem som står rundt. 

Det gjelder også enten man står på offerets eller overgriperens side av streken.

I rettssal 8 kommer og går tenåringsjenter som gruer seg. De gruer seg for å snakke om de mest intime ting foran en hel sal av fremmede mennesker. På et tidspunkt i livet der de slett ikke skulle behøvd å løse opp i disse flokene i det hele tatt.

På gangen. Og på benkene bakerst i salen. Der sitter mødrene. Og noen fedre. Men det er flest mødre som følger jentene sine. Som sitter helt stille og hører på. Mange av jentene møter ikke fysisk. De er avhørt på barnehusene, og avhørene spilles av på video. Gråtkvalte og skamfulle forteller jentene. Som klandrer seg selv. Og som mer enn noe annet er redd for at mor og far skal få vite hva de har vært utsatt for.

Mødrene lytter. Noen er redde for at journalistene skal gjengi detaljer og opplysninger som gjør at jentene deres kan kjennes igjen av andre. En grense ingen reporter ønsker å være i nærheten av å trå over.

En mor som har reist langt setter seg ned med en kaffekopp i ei pause. Jenta hennes er ikke i salen fysisk. Hun er på storskjermen. Men mor sitter bak i salen. Hun vil høre. Nå er det pause og hun trosser den iskalde vinden i steinparken utenfor tinghuset. Hun forteller at det har vært vanskelig, men at hun gjerne vil høre hva som blir sagt. Og se den tiltalte, som hun bare kjenner i form av ting som har skjedd på datterens mobiltelefon. Nå får han et ansikt. Og det gjør også smerten over det de går gjennom.

En annen mor står i det med et svært, svært annerledes utgangspunkt. Og har gjort det i mer enn ett år, fra sønnen hennes første gang ble pågrepet av politiet og siktet for seksuelle overgrep.

Nå er hun sønnens klippe gjennom rettsprosessen som kan sende en ung mann med hele livet foran seg bak murene i mange år.

En kan alltids si at man kan forestille seg hvordan hun har det.

Men det ville vært å lyve for både seg selv og andre.

For det kan man ikke.

Man kan ikke forestille seg hvordan det må være at politiet dundrer på døra, går inn i ens hjem, pågriper en sønn og ransaker et gutterom. Hvordan det må føles vet bare de som har stått i det.

Mødrene går forbi hverandre på gangen. I pauser. På tur ut og inn. På tur på do. På tur for å hente seg en kaffekopp i pappbeger. Noen av dem snakker sammen, men det virker ikke som det er lange dialogene. Kanskje er det ikke så mye å si. De hører det de hører og ser det de ser. Kanskje like greit at det ikke blir med ut på gangen i særlig grad.

Tilsynelatende maskinelt går dag etter dag i rettssalen. Apparatet virker og gjør jobben sin. Jenter kommer og jenter går. Rødlampa over døra til sal 8 lyser innimellom av lukkede dører. Offentlighetsprinsippet i norsk rett utfordres av hensynet til alle de som skal forsøke å leve videre etter at det hele er over.

Fra min presseplass nede i høyre hjørne funderer jeg på hva de tenker, de som aldri har vært i en rettssal før. Og så kommer de inn i dette store rommet. Noe av livets mest private er blitt til en offentlig sak. Og skal bildelegges og ordlegges. Også for den som hører på er det iblant som det knyter seg i magen.

Iblant er stillheten i rommet uutholdelig høy. Lyden av at ingen har noe mer å si kan være overdøvende.

Alvorlige tanker er gjemt bak alvorlige ansikter. Som innimellom preges av et anstrøk av lettelse. Lettelse over at noe er gjort. Ting er sagt. Ventilasjon kan være godt. Og da snakker jeg ikke om frisk luft.

Hva tenker en mor at er en passende straff for den som gjør seg skyldig i overgrep mot sin egen datter?

Er det lov å hate?

Og hva tenker en mor om en tiltalt sønn?

Hvilke følelser kan hun tillate seg å ha?

Bak alle rammer, formaliteter og konformiteter skjuler det seg så mye når en slik sak rulles opp i full offentlighet.

Vi som ser det fra den formelle siden, fra tilhørerplass i rettssalen, får bare et helt begrenset innblikk. Det virkelige dramaet skjer i hjemmene til de 39 jentene. Og i hjemmet til den tiltalte 20-åringen.

Sånn vil denne saken prege dagene og livene til disse menneskene helt til slutten av mai. Og selvfølgelig mye lenger enn det.

Den vil rive og slite i dem og sette dem på utfordringer de helt sikkert ville vært foruten. Enten de er på den ene eller den andre siden.

For aktører og den som har dette som jobb er det mulig å distansere seg fra det når dagen er over.

Det privilegiet har ikke mødrene på gangen.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke