Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
23. sep
 
Lys og roser tar over der ord blir for små
Terror: Lys, blomster og samhold er svaret på terroren. Fordømmelse er våpenet vi kan bære. Jeg bar det selv i Drammensveien 69.

Publisert: 21.nov.2015 04:00
Oppdatert: 23.nov.2015 12:15

Sist fredag besøkte jeg 22. juli-senteret i Høyblokka. Igjen ble jeg grepet av det komplett uforståelige og meningsløse.

Et døgn etterpå sto jeg utenfor den franske ambassaden i Drammensveien og la ned roser og tente lys. Tomheten er om mulig mer knugende enn ordene vi ikke finner.

Snart fire og et halvt år etter 22. juli-tragedien grøsser vi fremdeles ved tanken om at ondskapen ble til i vårt eget nærmiljø. Det var på Vålstua gård på Åsta gjerningsmannen lagde den 935 kilo tunge dødbringende bomben av kunstgjødsel, diesel og aluminium.

Så kraftig at den raserte Norges maktsentrum, drepte åtte mennesker, lemlestet ni og skadet en hel rekke mennesker både fysisk og psykisk.

Det var på Vålstua gård gjerningsmannen må ha forberedt sin plan B.

Han oppfattet anslaget mot Regjeringskvartalet som mislykket og bestemte seg for å ta seg til Utøya med den andre leiebilen, en Fiat Dublo varebil lastet med våpen og ammunisjon. 69 rakk han å drepe på AUF-leiren. 66 ble skadd.

Så nære var vi terrorens ansikt her i vår fredelige og beskyttede verden.

Terroren kjenner ingen grenser. Verken geografisk eller i omfang. Den er skapt av mennesker og må bekjempes av mennesker. Dessverre virker det som om at verden stadig blir stilt på nye, harde prøver.

Verden er blitt mindre, har vi hørt. I den forstand har den det. Det har sin pris.

Å være på feil sted til feil tid er stadig oftere forskjellen mellom liv og død.

En stille vandring i 22. juli-senteret gir meg et «flashback» så kraftig at jeg blir matt og uvel. Utstillingen kunne ha vært så mye kraftigere og blodig.

Den er ikke det. Den er stilltiende, verdig og talende. Det trengs ingen sterkere virkemidler for å formidle det mest grusomme kapitlet i norsk etterkrigshistorie.

Bare å gå inn i rommet med portrettbilder av 77 smilende mennesker gir et så sterkt budskap at stillheten og respekten står som en uovervinnelig vegg i de bombeødelagte utstillingslokalene.

77 mennesker som hadde sin siste stund på denne jord mellom klokka 15.25 og 18.34 den svarte fredagen.

I utstillingen ser vi de forvridde metallrestene av varebilen som ble lastet opp med den hjemmelagde bomben på Åsta. Vi ser terroristen parkere varebilen utenfor hovedinngangen til Høyblokka. Vi ser lysglimtet.

Raskt vokste blomsterhaugene over hele vårt land. Rosetog ble et nytt begrep. Da rettssaken mot gjerningsmannen pågikk våren 2012 gikk folk i Oslo i tog og sang «Barn av regnbuen».

Mens massemorderen i rettssal 250 fortalte at han gjerne skulle ha drept flere, festet folk roser til metallsperringene utenfor det sterkt bevoktede Oslo tinghus.

Det var denne våren og forsommeren 2012 jeg hadde den største utfordringen jeg har hatt i mitt over 40 årige liv som journalist.

Selv om mye var kjent i månedene som hadde gått siden grusomhetene skjedde, var det under rettsforhandlingene alt skulle fram. Usminket og brutalt.

Til tider så kraftig at det mentalt var vanskelig å håndtere, og enda mer krevende å finne ord for å formidle et fullstendig uvirkelig budskap ut til HAs lesere.

22. juli rammet terroren Norge fordi en person fra Oslo vest ville ramme de han mente driver fram en islamisering av vårt land. Tragedien i Paris gir næring til både muslimfrykt og innvandringsmotstand.

Utenfor Ambassade de France à Oslo viser det norske folk igjen sine kvaliteter i solidaritet. Uten at noen egentlig har tatt regi, vokser blomsterberget.

Rekkene av gravlykter forteller en hardt prøvet nasjon hva vi føler. At vi bryr oss.

Vi føler på sorg og sinne. Leter etter noe å klamre oss til. Om det ett eller annet sted der ute er noe eller noen som kan redde verden mot seg selv.

Hvem skulle det være? Er det NATO, er det Barack Obama, eller er det Vladimir Putin? Vi vil så gjerne tro at det er noen som har makt nok til å sette en stopper for den djevelskapen terror er.

Innerst inne vet vi at makt betyr enda mer drap og lemlestelser. Vi roper hevn, og vet at det betyr enda mer krig.

De godt planlagte terrorangrepene i Paris, Beirut og mot det russiske flyet over Sinai øker krigspresset mot IS og deres kjerneområde i Syria og Irak. Kanskje kan noen skyldige og ansvarlige tas med bombing, men det er heller tvilsomt om krigen kan vinnes på denne måten.

USAs program for å trene opp moderate, syriske opprøre har så langt hatt liten effekt. Nærmest en fiasko. Nye grupper vokser fram som kreftsvulster, og radikaliseres. Ingen vet hvor våpnene fra USA havner. Plutselig kan de rettes mot våre egne redningsmenn.

Mens vi står der, i ettertenksomhet og stillhet, kommer utenriksminister Børge Brende. Like etter byrådsleder Raymond Johansen og osloordfører Marianne Borgen.

En ambulanse stopper og tre medarbeidere i tjeneste stiger ut for å legge ned sin bukett. I den halvtime lange køen til kondolanseprotokollen står vi sammen med kjendiskokk Eyvind Hellstrøm. Sikkert mange andre kjendiser også.

Mot terror spiller det ingen rolle med status eller stilling. Det viktigste er at vi står sammen.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke