hacklink
18. sep
 
Maten din kommer fra jorda nå
INNHØSTING: Jorda leverer. Slik den alltid har gjort. Slik vi har fått den til å gjøre. Høsten er tida som gir oss det vi trenger for å leve.

0
Publisert: 03.sep.2016 04:00
Oppdatert: 03.sep.2016 08:24

Det henger et bilde på småbruket mitt. Et maleri. Kunstneren har signert nederst i hjørnet, men jeg greier ikke tyde navnet og sikkert snakker vi neppe om en kunstskatt av rang, heller. Det er da heller ikke poenget. Maleriet viser en innhøstingssituasjon framstilt i en ganske nasjonalromantisk drakt. Det er stolte brune arbeidshester, dølahester kanskje, slåttekarer med oppkneppet bessfarskjorte og ljå, kvinner med skaut som bringer brød til slitet. De slår en kornåker og bunter kornet sammen. Helt øverst i hjørnet på bildet er det malt et gardstun der det foregår ting. Det er innhøsting. Omtrent slik det sikkert kan ha sett ut på slutten av 1800-tallet eller deromkring.

En motorsykkeltur over Toten på den tida sommer’n glir over til tidlig høst er noe av det fineste som finnes. Eller i vestbygda i Stange. Forutsatt at man kjører sakte nok på vegene som går mellom grønnsakprodusentene. I grenselandet mellom krisp luft som er akkurat så varm at man ikke fryser, men samtidig har det lille stinget av september i seg, blander odøren av åkre med løk og purre seg inn med fuktig gras. Det er reinspikket poesi å kjenne på, og jeg har brukt å stoppe på en bussholdeplass like nord for Kapp for bare å stå der og snuse det inn. Løk som akkurat har kommet opp av jorda lufter mye bedre enn i strømpe pakket fire og fire på Kiwi. Gulrotåkre og rader med grønnsaksenger rette som skolelinjaler. Mat med jord på.

Gardbrukerne rundt der jeg bor har kjørt ut skurtreskerne sine nå. De holder på med vask og smøring og vedlikehold slik at maskineriet er klart til å tygge seg gjennom mål etter mål med bygg og havre og hvete. Åkrene har fått det rette grågule fargeskjæret over seg, og står som konfirmanten foran presten og venter. Venter på å bli høstet fra jorda, på å bli lagret og foredlet og forvandlet til den energien som holder kroppen din gående.

På den gamle låven hjemme står utdatert redskap for innhøsting som støvete, antikvariske vitner om at det vi lever av kommer fra en lang tradisjon. En tradisjon like gammel som livet selv. Kornsold, sigder, ljå, hakkemaskin for halm, ting som forteller en historie om hvordan maten kom på bordet før. Det har jeg lært meg å få enorm respekt for. Sjøl driver jeg ikke landbruket lenger enn å ta ned noen bringebær til desserten og grave opp en og annen jordskokk når høsten kommer. Det er innhøsting i sin enkleste form, men likevel med en betydelig form for tilfredsstillelse. Hentet med egne hender, gravd opp av egen jord.

På biltur i Italia blir jeg ofte fascinert av bakhagene til folk. Sett med norske plantasjenøyne kan de synes rotete og lite delikate, kanskje. Men det er til man egentlig ser etter hva italienerne driver med baki der. I Italia skal man gjerne ikke ha rare hageflekken før det dyrkes noen sitroner, noen tomater, kanskje er det to ørsmå rekker med vinranker til egen bordvin, et oliventre. Arrangiarsi, kaller italienerne det. Fritt oversatt betyr det kunsten å overleve, eller – om vi avdramatiserer det noe – i alle fall kunsten til en viss grad å være sjølberget. Noen har til og med noen høner og kanskje en gris gående, som de knerter og spiser. Relativt utenkelig i våre norske hager.

Kanskje er disse agrale bakhagene også en fortelling om at lenger sør i Europa, der de gjerne ikke har så god råd som vi har, står folk nærmere jorda. Og det som kommer fra den. Det som må høstes inn. Det er kortere veg fra jord til bord, og i motsetning til meg som durer gjennom åkre på motorsykkel, eller deg som kanskje sykler forbi grønnsaksengene på karbonsykkel til to månedslønner, så vet de fortsatt litt om det å sette sin egen mat på bordet. Og være takknemlig for den.

Ølbryggingshobbyen har tatt helt av i Norge. Nå står det en masse små hjemmebryggerier og putrer rundt omkring på kjøkken og i kjellere. Uten korn og malt – intet øl. Mesking av vørter har lært mange mye om korn på kort tid. En hel generasjon ølbryggere i 20-åra, som mange nok ikke visste mye om bygg og hvete fra før av, har plutselig fått en interesse for det som nå henger modent på aks i åkrene. Hipstere diskuterer norskprodusert malt over jålekaffen sin.

Samtidig stiller et skiftende klima oss overfor helt nye utfordringer i forhold til det vi henter opp fra jorda. Like ved Hamar finnes det faktisk spesialkompetanse på dette, og folk som forsker på hvordan de skal få kornet til å gi oss vårt daglig brød i et vær preget av større fuktighet og endrede forutsetninger. Om kornet mugner på rot så er det ikke godt for noe.

Det støver rundt skurtreskerne. Grønn og gul og diger brummer John Deere seg gjennom byggåkeren som en brontosaurus på jakt etter noe å spise. Halmstubben skytes ut bak i et jevnt tempo. Jeg har aldri kjørt en sånn maskin, men tenker at å sitte der. Oppi den hytta. Og vite at i kornkammeret bak så ligger maten, brødet som er omtalt så langt tilbake som den gangen vi fortalte våre historier i stein. Der ligger selve grunnlaget for livet.

Det tenker jeg på mens jeg går opp på låven og finner et gammelt, rustent grepp til å grave opp jordskokk med. Fuktig høstjord gir lett slipp når jeg stikker det ned og rasler fram noen kvite jordskokker som fremdeles kan få vokse litt til under jordskorpa. Innhøsting i en enkel form, men like fullt er det innhøsting fra egen jord. Som havner på eget bord.

Slik vi alltid har gjort det.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke