Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
22. sep
Kino: I en tid med få faste møteplasser ble kinoen et trofast og populært innslag. Salen var full på en forestilling i 1942.
 
Med en dunst av småby
Kinojubileet: Den røde lykt, Hypodrama, Aftenstjernen, Bio Hama. Dette er et lite utvalg av over 100 kreative navneforslag på det som skulle bli Hamars fremste kulturinstitusjon gjennom 1900-tallet.

Publisert: 17.jan.2018 13:29
Oppdatert: 17.jan.2018 13:32

Det endelige navnevalget Festivitetskinoen, ble negativt mottatt: «Jeg tør ikke engang forsøke at uttale det, for inden jeg har sagt det har jeg mistet pusten og det er ikke morsomt» sto det å lese i Hamar stiftstiende – Oplandenes avis desember 1919. Festivitetskinoen dunstet «adskillig av smaaby». Bortsett fra navnet var det ikke småbymentalitet som kjennetegnet Festivitetskinoen.

Ved inngangen til 1900-tallet ble det nedsatt en komité hvis oppgave var å få oppført et festivitets- og teaterbygg i Hamar. Gjennom ulike innsamlinger hadde komiteen i 1918 skrapet sammen en kvart million i egenkapital og sammen med midler fra Hamar sparebank, som skulle ha sitt nye banklokale i bygget, var det klart for byggestart. Kristiania-arkitekten Ole Sverre hadde ansvaret for utformingen. Han var utdannet i Trondheim og Berlin, og står bak en rekke viktige nasjonale bygg fra første halvdel av 1900-tallet.

Byggestart falt sammen med kommunens overtakelse av kinodriften, og prosjekteringen av Festivitetskinoen har blitt tilskrevet et ambisiøst og vitalt kommunalt kinoeierskap. I realiteten ble kinoplanene overtatt av kommunen etter at de ble forhandlet fram av den private kinoeieren Jens Chr. Gundersen i Kristiania og hans forlengede lokale arm, kinobestyrer Ansten Lie allerede i 1916.

Byggeprosessen ble preget av en rekke hindringer. Sterk prisøkning og vanskeligheter med å skaffe nødvendige materialer og utstyr skapte store forsinkelser. Bare mangel på sement utsatte arbeidet med flere måneder. Selskapet som var ansvarlig for oppføringen gikk etter hvert konkurs, eierforholdene var ustabile og bygget sto ikke ferdig før i 1927, ni år etter at byggemeldingen var godkjent av kommunen. Da hadde Otto V. Juell overtatt som arkitekt, med ansvar for utformingen av byggets øverste etasjer.

Deler av bygget, og deriblant Festivitetskinoen ble tatt i bruk allerede i 1919. Åpningsforestillingen 2. juledag var ikke udelt vellykket. Der Ansten Lie hadde åpnet konkurrenten Biografen i Vang en varm julikveld noen måneder før, fant kommunens arrangement sted i et uferdig og iskaldt lokale midtvinters. Lokalpressen var nådeløs og påpekte at manglende sitteplasser og en «høist ublid temperatur» betød at økonomiske hensyn alene fikk råde. Imidlertid var åpningsfilmen, italienske Fabiola fra 1918, akkompagnert av et orkester på 15 personer omtalt som utmerket.

Til tross for en trang fødsel kom Festivitetskinoen til å bli en hjørnestein i Hamars kulturtilbud. Kinoen var også en ny offentlig arena. I en tid med få faste møteplasser ble kinoen et trofast og populært innslag som brakte med seg impulser og inntrykk fra den store verden som var med på å forme sinnene til generasjoner. Er det nettopp det hverdagslige i et kinobesøk som gjør det vanskelig å se den historiske verdien i fortidens kinoer?

1910-tallet er det tiåret hvor kinoen etableres som en ny bygningstype. Den er et bilde på en endra og moderne livsførsel, sammen med andre typer bygg som for eksempel bensinstasjoner og flyplasser. Til å begynne med var det vanlig å bygge om eksisterende lokaler opprinnelig oppført for andre formål: Butikker, dansesaler, kjeglebaner eller auksjonslokale og basarhall som tilfellet var i Hamar. Utover 1910-tallet endres dette og de første lokalene oppført med filmvisning som formål dukker opp over hele Norge. Dessverre har vi svært få bevarte kinobygg fra 1910-tallet igjen. Verdensteatret i Tromsø fra 1916 er fredet, men her er vestibyle og billettluke revet og ombygd. Regina teater i Oslo, også den fra 1916, er kanskje den best bevarte fra perioden. Her har ikke vært kino på 90 år; siden 1928 har den tilhørt pinsemenigheten. Inntil nylig var også Festivitetskinoen i denne kategorien.

Ole Sverres originale tegninger av kinointeriøret er tapt, og en rekke detaljer som originalt lysarrangement og fargesetting er ukjent. Et eldre, utdatert salkart viser seteradenes plassering, svakt buet med et stort midtfelt og sideganger. Den nedsenkede orkestergraven ble overbygget. Området ved scene og lerret ble ombygget, og salens originale tak og vegger ble dekket med plater da kinoen ble ombygd for lydfilm.

På 1930-tallet ble den karakteristiske baldakinen på fasaden over inngangspartiet oppført. Like fullt var kinoens opprinnelige dimensjoner uendret og mange originale detaljer bevart. Festivitetskinoen kunne vært en nasjonal og lokal kulturhistorisk perle: En ramme for, og en dokumentasjon på en kinokultur i stor endring. At det gjennom årene ikke har vært større interesse for å bevare Festivitetskinoen er ikke kino- og kulturbyen Hamar verdig. Tvert imot: Det dunster adskillig av småby.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke