hacklink
18. sep
 
Mellom barken og veden
Signert. Linn Sigurdsen skriver om verdier: Plutselig er jeg inneklemt mellom egen overbevisning og trendene.

Publisert: 31.mar.2017 06:45
Oppdatert: 31.mar.2017 06:53

Som mor til tre jenter i alderen 11 til 16 år, er det litt av noen reiser jeg må være med på. Jeg har helt siden ungene var små, vært bevisst på hvilke verdier og holdninger jeg vil gi videre til mine barn. Jeg ønsker å ta hensyn til både økonomi og miljø, og har alltid vært en kraftig motstander av bruk-og-kast prinsippet som vi omfavner med hele oss i dagens Norge.

Jeg vil kjøpe brukt, jeg vil arve, jeg vil sortere søppel og sykle til jobben, også vil jeg bruke langt færre plastposer enn jeg gjør. Jeg tenker at få ting av god kvalitet er bedre enn hauger med ting vi ikke vet hvor vi skal gjøre av. Dette har jeg tenkt lenge, og dette er et prinsipp jeg prøver så godt jeg kan å etterleve.

Men plutselig blir ungene større, og jeg innser at jeg er ganske godt fastklemt mellom barken og veden, mellom egen overbevisning og barnas venners foreldre, samfunnet og trendene vi er en del av.

På en side ønsker jeg at ungene mine skal omfavne mine ideologiske tanker med hele seg, at de skal hoppe av hele karusellen som er fylt med iPhoner, mørkeblå vaffel-jakker, highwaist bukser og fancy kjerring-sykler med kurv i pastellfarger. At de ikke skal måtte måle sin verdi ved å sammenligne seg med de andre i klassen. At de skal finne sin egen stil og stå for det. At de skal stå rakrygget igjennom enhver diskusjon, og vite at de er verdifulle og ønsket i fellesskapet uansett.

På en annen side vil jeg så inderlig at de skal føle at de passer inn, at de ikke skal føle seg utenfor og annerledes med mindre de ønsker det. Jeg ønsker ikke at de skal være den eneste i vennegjengen som ikke har adidas-sko med tre striper på siden. For det føles. Det føles så veldig. Dessverre.

Jeg kan ikke bestemme hvordan andre skal føle det. Selv om jeg synes det er helt ok å skille meg ut fra mengden, stå for det jeg står for, kjøpe skoene mine på finn.no og buksene mine på brukthandelen, kan jeg ikke legge bånd på mine barns følelser og opplevelser i hverdagen. Jeg kan fortelle dem hva jeg føler og mener om saken, men jeg må faktisk klare å se det fra deres perspektiv også.

Den store elektronisk duppedings-samtalen har vi rett som det er hjemme hos oss. Jeg kan ikke med hånda på hjertet ærlig si at det føles helt ok å kjøpe en ny iPhone som koster flerfoldige tusen kroner. Samtidig gjør jeg alt i min makt for å prøve å forstå og se ting fra ungenes perspektiver. Og jeg forstår. Ja, jeg forstår faktisk at for mange 16-åringer er iPhonen noe av det viktigste de eier og har her i livet.

Så hva skal jeg gjøre da? Nekte dem å få ny iPhone fordi det strider imot alt jeg tror på? Eller skal jeg gi etter for galskapen? Regner med at jeg ikke føler meg helt alene om det her. Så, her sitter jeg da, mellom barken og veden, full av dårlig samvittighet mens jeg klamrer meg fast til min egen moral.

Også snakker jeg med ungene, snakker med dem om livet og verden og økonomi og forventninger. At noe alltid må gå på bekostning av noe annet, og at jeg fortsatt tror på at det er viktig å ønske seg noe, spare, se frem til og vente. At alt de ønsker seg ikke bare skal legges i hendene deres med en gang. En gang skal disse barna flytte for seg selv, tjene sine egne penger, betale husleie, kjøpe mat og klær. Det er vi som må fortelle dem om kredittkort og forbruksgjeld, forvaltning og økonomi. Det er vi som må fortelle at en iPhone koster det samme som en husleie.

Å være en del av noe, det ligger i oss. Vi er skapt til fellesskap, og vi finner våre. Det er en grunn til at gjenger har egne fargekoder. Har gjengen din valgt fargen rød så holder du deg til rød, det viser at dere står sammen i tykt og tynt. Lever for hverandre, beskytter hverandre og dør for hverandre. Der er det ikke snakk om å finne sin egen stil, du følger lederen, viser at du tilhører en gjeng, noe større enn deg selv.

Er dette en slags underliggende greie hos oss mennesker? At vi er flokkdyr, og trenger å passe inn? Selv på en barneskole på lille Hamar i Norge?

Jeg tror det. Jeg tror ikke vi kommer unna det noe sted. Men jeg tror også at vi ikke må gi etter for alt. Jeg tror vi må fronte verdiene våre og vise at det finnes andre alternativer. Og så vil de finne seg selv og sine egne verdier etter hvert. Men akkurat nå er det viktig å passe inn. Tenårene er heftige nok som de er.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke