15. sep
 
Mens vi teller ned
Signert. Linn Sigurdsen skriver om skolestarten: Kjære foreldre og kjære lærere. Dere er voksne som ungene trenger.

0
Publisert: 19.aug.2016 04:00
Oppdatert: 19.aug.2016 07:09

For mange er hverdagen godt i gang allerede, noen strever fortsatt med å få kabalen til å gå opp, mens andre har det privilegiet å få nyte sommerferien et par dager til.

Om kun få dager starter skolen igjen. Sommerferien i år var lang. Både på godt og vondt. Noen har kanskje fartet rundt hele sommeren og tenker at det skal bli godt å lande, andre tenker at det det skal bli godt med hverdag igjen, endelig skjer det noe. Men felles for alle er hverdagen. Nå er den tilbake. Vekkeklokker, matpakker og rutiner. Lekser og plikter.

På dette tidspunktet er bokbind og nytt pennal sannsynligvis kjøpt inn. Noen har til og med vært så heldige å få nye klær eller sko til skolestart. Noen unger gleder seg vilt til å møte vennene sine igjen, fortelle om alt de har opplevd i sommer. De gleder seg til hverdager, treninger og byturer etter skolen. Noen synes ferien har vært lang nok for lenge siden.

Men det sitter også unger der hjemme som teller ned dager i takt med at klumpen i magen vokser. De gruer seg til å måtte møte hverdagen igjen, orker ikke tanken på å kjenne på ensomheten og strevet etter å prøve å passe inn. Sommerferien har vært god. Det har vært godt endelig å kunne puste og hvile tankekjøret en stund. Men nå er de på vei tilbake. Tankene.

Det hjelper ikke samme hvor nye og fine skoene pappa har kjøpt er. Ingen sko eller klær, sekk eller matboks kan noen gang ta bort den følelsen av at de andre snakker bak ryggen din og himler med øya. Ingen merkeklær kan noen gang ta bort følelsen av å være alene.

Noen sitter der hjemme og tenker at læreren er hyggelig, og undervisningen er gøy. Læreren velger grupper, læreren velger lag. Da får de være med. Da får de føle på tilhørighet. Men ikke i friminuttene, der blir det så veldig synlig at de er alene. Et kvarter er aldri så langt som når man går hvileløst omkring på let etter et sted å gjøre av seg.

Mange tankerekker får tid til å bygge seg opp på femten minutter. Noen har kanskje hold i virkeligheten, men de fleste er resultatet av små frø som er blitt sådd, og som har fått spire og gro i mørke, søvnløse kveldstimer, på skoleveien og i skolegården. Små frø plantet som blikk, en kald skulder, et sårende ord. Hvis det faller i rett jord, og får nok næring, vil det vokse. For mange vokser de altfor fort og altfor mye. De tar helt overhånd, og til slutt blir de bare sittende der, fanget i sine egne tanker.

Kjære foreldre, og kjære lærere. Kjære alle dere voksne der ute. Ungene trenger oss. De trenger å bli sett, og de trenger å bli hørt. Ikke bare det de viser oss og sier med ordene sine, men det de sier med blikkene og kroppsspråket. De trenger at vi hører mellom linjene og tar dem på alvor. De trenger at vi er tilstede og er for dem. De trenger at vi heier på dem og utfordrer dem, og ikke minst har tro på dem.

Vi må luke ugress fra tankene deres og lære dem hva som er sannhet. Vi må fortelle de at de er elsket. Ubetinget.

Noen barn er ressurssterke og og utadvendte og trenger å vite at de kan bety en forskjell for andre. Ved at de inkluderer andre, kan de faktisk bety hele forskjellen. Men det er vi som må lære dem det, ikke alle skjønner det av seg selv. Noen er beskjedne og trenger å vite at de er ønsket, at de får være med og er ok akkurat slik de er. Men det er vi som må gå foran med et godt eksempel.

Mitt spørsmål er, hvordan kan vi som voksenpersoner hjelpe de unge rundt oss til å se hverandre, være gode med hverandre og bry seg om hverandre? Inkludere hverandre og se klassekamerater fra et annet perspektiv? Jeg tror vi rett og slett må snakke med dem om det. Våre egne barn og andres barn. Jeg tror det er vi som må løfte opp speilet for dem så de kan se seg selv utenfra, så de kan sette seg selv inn i andres situasjoner, sette ord på tankene og følelsene sine.

Så, kjære voksne. Hvordan snakker vi om de rundt oss? Ønsker vi genuint at andre skal lykkes? Klarer vi å glede oss på andres vegne? Er vi villige til å ofre litt av vår egen bedagelighet og komfort for å inkludere andre?

Barn gjør ikke som vi sier, barn gjør som vi gjør. Da hjelper det lite hva vi sier hvis livene våre ikke samsvarer med det vi ønsker å formidle.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke