Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
23. sep
MENS VI VENTER PÅ GODOT: Handler om to landstrykere, Estragon og Vladimir som venter på en tredjemann som aldri dukker opp. Her ser vi Toralv Maurstad (t.v.) og Espen Skjønberg som de to herrene som venter på han som aldri kommer. Bildet er fra da forestillingen ble vist på Amfiscenen på Nationalthetret i 2012.
 
Mens vi venter på Godot
Så heter et av Samuel Becketts skuespill. Stykket handler om to landstrykere, Estragon og Vladimir som venter på en tredjemann som aldri dukker opp.

Publisert: 18.mar.2016 04:00
Oppdatert: 18.mar.2016 10:01

Stykket ble i 1965 vist på noe som het Fjernsynsteatret, med ukentlige TV-forestillinger, som jeg fortsatt savner (noe jeg muligens er ganske alene om). Vladimir ble for øvrig spilt av min daværende nabo på Jar, Sverre Hansen, noe som gjorde det ekstra spennende for meg. Vladimir venter på noe som kan gi mening, men han venter forgjeves.

I dag føler jeg meg i slekt med Vladimir, fordi jeg venter på at våre politiske miljøer snart skal bevege seg vekk fra forrige årtusen og inn i vårt eget. De er limt fast i forrige årtusens klokkertro på evig økonomisk vekst, selv om naturvitenskapen for lengst har godtgjort at det ikke finnes nok naturressurser til å opprettholde økt forbruk og evig økonomisk vekst.

Vi stjeler ressurser fra kommende generasjoner med vårt overforbruk, og for å få til det, skaper vi store utslipp av avfallsstoffer. Disse stoffene fører med seg storskala klimaendringer, forsuring av havet, forurensninger som kveler oss, artsdød og overforbruk av mineraler og metaller. Det er menneskers ønskedrømmer som styrer politikken, ikke reelle behov, og de svært få politikere og andre som tør å ta til motmæle blir idiotforklart eller ledd av. En politikk som ødelegger livsgrunnlaget vårt, sies å være samfunnsnyttig virksomhet, mens det å ta vare på livsgrunnlaget vårt, blir sett på reaksjonært og tåpelig.

Det er på høy tid at våre politikere begynner å forstå vår tids problemer, ikke bare fortidas. Samtidig befinner vi oss i en situasjon, der verden opplever enorme flyktningstrømmer, og ingen har noe godt svar på hvordan det skal takles. Vi ser derfor at politikken polariseres, i en sterkt høyrevridd del, en stadig omseggripende nasjonalisme og fremmedfrykt på den ene siden, og en voksende miljøbevissthet på den andre.

De tradisjonelle partiene skvises i midten og mister oppslutning, skate, men sikkert. De siste delstatsvalgene i Tyskland viser dette tydelig. Det nasjonalistiske partiet AFD (Alternative für Deutschland) gikk sterkt fram, noe som har vakt stor oppmerksomhet. Det har gått langt mer under radaren, at det faktisk var De grønne som gikk mest fram.

Også her i Norge ser vi tendenser til denne polariseringen, men den er ikke så markant ennå. Det er imidlertid god grunn til å anta at tendensen vil forsterke seg her også i årene framover. Jeg tror at utviklingen vil føre til at vi om 25–30 år, vil bli tvunget til å tenke nytt om omtrent alt som finnes. Våre tradisjonelle partier lever fortsatt i en Tornerosesøvn, der de ikke makter å ta inn over seg noen av de endringene som må komme. Derfor gjør jeg som Vladimir – jeg venter på Godot.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke