17. sep
 
Mens vi venter på framtida
Ventetid: Hamar har vært gjennom en utrolig utvikling de siste årene. Men nå stanser det opp. Nå må vi vente til toget kommer.

Publisert: 10.apr.2015 04:00
Oppdatert: 10.apr.2015 06:28

Vi har hatt noen nesten eventyrlige år. Hamar er ikke til å kjenne igjen, og kanskje er ikke hamarsingene det heller. For nye byrom gjør noe med beboerne.

Og enda er det mer igjen å utvikle. Det gjenstår blant annet å gjøre noe med mye av strandsonen fra Stangebrua til Ringsaker. Hvordan blir det med de storslåtte planene om ny bydel på Espern? Hva med Brygga og Strandgateparken? For ikke å snakke om Tjuvholmen? Og resten av den nye delvis planlagte, delvis realiserte bydelen på Martodden?

Jo da, det skal nok skje noe mer alle disse stedene også. Men bare ikke nå. For nå må vi vente på toget.

For etter byplanleggingens og byutviklingens storhetstid, har vi når kommet fram til den store venteperioden. Herfra går det ingen åpenbar forutsigbar veg videre, før det endelige valget om framtidas jernbanespor er tatt. Nå er det dette det står og faller med.

Dette med å tilbringe år med å vente, er for så vidt ikke noe nytt i Hamar. Det har tross alt ikke skjedd så veldig mye særlig fort her i byen; det holder å minne om at det tok 60 år å planlegge kulturhuset. Men da det endelig løsnet, gikk det unna. Det var nesten så vi ble aldeles bortskjemt av handleviljen som har preget byen de senere årene. Plutselig var det som om det meste var mulig å få til, som om Hamar med ett var blitt en slags mulighetenes by.

Men nå har vi fått tid til å trekke pusten igjen. Og nå skal vi puste lenge. For før jernbanesporet er valgt, er det ingen vits i å starte noe som helst, samme hvor det vil ende til slutt.

Dessuten skal vi tenke oss om, grundig og nøye. For forrige gang det ble lagt jernbanespor i denne byen, i 1890, skjedde kanskje sporvalget i raskeste laget, til tross for at det etter manges mening var det mest avgjørende byutviklingsvedtaket i Hamars historie. Det er også de som i dagens debatt har hevdet at nå er det tidenes sjanse til å gjøre godt igjen det som skjedde for 125 år siden.

Så det er godt det er ryddet rom for å tenke lenge.

Det spesielle med Hamar da byen ble til, var at det ikke gikk an å komme hit. Her skal byen ligge, sa de i Oslo, og stakk en nykvesset fjærpenn gjennom et kart. Hullet i kartet endte midt i en krattskog midt i ei myr. Og eneste utveg for å komme dit, eventuelt der ifra, var mjøsvegen. Hadde det ikke vært for mjøstilknytningen, ville ingen ha kommet hit i det hele tatt, og det ville heller ikke ha vært noen by å komme til.

Og de neste nesten 50 årene, var Hamar fortsatt en sjøby. Det var båtene som forbandt oss med verden. Vegene var hølete og svingete, og hestene på diverse skysstasjoner var sikkert sta og sannsynligvis mannevonde også.

Det var jernbanen som for alvor gjorde Hamar til en del av verden. Hedemarksbanen var et av de opprinnelige navnene på jernbanen mellom Eidsvoll og Hamar. Den 58,6 km lange jernbanen ble satt i drift 8. november 1880 og offisielt åpnet 11. oktober 1880 av kong Oscar II.

I 1890 vedtok Stortinget å forlenge Hedemarksbanen oppover langs Mjøsas østside og videre helt til Otta. Det nye baneselskapet ble derfor kalt Eidsvoll – Ottabanen og senere også Eidsvoll – Dombåsbanen, før den ble en del av Dovrebanen.

Men det var hard kamp for å få det til. For det var slett ingen selvfølge at jernbaneforbindelsen mellom Christiania og Gudbrandsdalen skulle gå om Hamar. Sterke krefter ville i stedet ha forbindelsen om Gjøvik. Striden mellom Gjøvik og Hamar ble ikke minst utkjempet i avisene. «Lillehammerfolk burde holde seg for gode til å ha noe samkvem med slike folk som de fra Hamar og Hedemarken», skrev Gjøvikbladet.

«Gjøvikfolk var komiske i sin patos, hadde kun særinteresser i sitt sinn og ga blaffen i nasjonens beste», oppsummerte Stikka i Hamar.

6. juli 1890 vedtok Stortinget å bygge en bredsporet jernbane mellom Hamar og Tretten. Seieren var halt i land. Men noen var dårlige tapere; Gjøvikbladet konstaterte at «Stortinget av 1890 uten tvil var det dårligste og dummeste man noen gang hadde hatt.»

Fire år senere ble strekningen åpnet. Det var ved denne anledning at bybildet i Hamar ble varig endret. For Hamar-Tretten-banen ble lagt helt ut mot Mjøsa, og fratok Hamar den umiddelbare mjøskontakten, for evig og alltid, ble det antatt.

Og selv om hamarsingene hadde feiret at jernbanen ble lagt til byen, var de ikke like begeistret over plasseringen. For allerede i samtida ble det sterke reaksjoner på fyllingen. «Det verste var at saken ble avgjort av Stortinget over hodet på byens myndigheter. Det vakte selvsagt stor harme,» skriver Andreas Dreyer i en artikkel om jernbanebyen i heftet «Hamar stasjon 1862-1994».

For da bystyret fikk saken til behandling, var det allerede bestemt av Stortinget at strandlinja skulle velges. Bystyrets oppgave ble nærmest å godta Stortingets vedtak. I motsatt fall ble det truet med ny runde i Stortinget, og kanskje det da ikke ville gi flertall for å legge banen på østsiden av Mjøsa? Så bystyret skyndte seg å si ja til å legge banen der den fortsatt ligger.

«Mange forsonte seg med at man nå ville få en mer stringent og ryddig strandsone enn den gjørmete stranden man hadde hatt tidligere», skriver Andreas Dreyer. For deler av området må ha vært et skikkelig gjørmehøl, neppe brukende til noe annet ennå frakte folk med jernbanen.

Men diskusjonen døde ikke. I år feirer den 125-årsjubileum. Og gudene vet hvor det vil ende.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke