Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
 
Min store, lille verden
Signert. Torbjørn Dybsand skriver om rockehelter: En gang var verden stor. Stort mindre enn den blir i august får den ikke blitt.

0
Publisert: 25.jun.2015 04:00
Oppdatert: 25.jun.2015 08:53

I nesten hele mitt liv har jeg vært svært opptatt av musikk. Helt fra jeg som 4-5 åring gikk i musikalsk barnehage hos tante Ruth, og gjennom barne- og ungdomsår i Moelv skolemusikkorps. Men min virkelige lidenskap har i snart 40 år, dreid seg om helt andre sjangere enn å synge Lille Måltrost eller å spille skarptromme til Gammel jegermarsj.

Jeg snakker om tung, støyende hardrock eller Heavy Metal. Djevelens musikk. Den sikre vei til evig fortapelse. Helt siden 9-10 års alder, med Nazareth, Uriah Heep og Sweet, fram til den store åpenbaringen kom i 13 års alderen i form av Deep Purple, Led Zeppelin og Black Sabbath, har tung, aggressiv støyende rock vært greia mi.

Det var ingen spesielt logisk eller enkel øvelse i Moelv på slutten av 70-tallet. Svært få hørte på slik musikk, de bandene vi likte var for lengst oppløst, og konserter med denne typen musikk fantes nesten ikke. I hvert fall ikke på Hedmarken.

Internett? Særlig. Den eneste informasjonen vi fikk tak i om band, var ved å studere platecoverne (LP-plater, husker du?) for på den måten lære seg navnene på bandmedlemmer, se på tekstene (god engelskundervisning, for øvrig). Etter hvert som vi ble litt større, oppdaget vi også at Narvesen hadde engelske musikkaviser og blader, som Sounds og Kerrang! Disse ble raskt både bibel og pensum for vårt lille brorskap.

Så vi ble rocka. Vi lot håret gro og tok høl i øret. Blant mange i Moelv var dette ensbetydende med enten «Hasj-røyker» eller «Homo». Gjerne begge deler, alt etter hvem du snakket med. Beskrivelsen passet nok dårlig både for meg og mine kameraters del. Men at vårt utseende og klesstil gjorde oss til utskudd i Moelv, er det liten tvil om.

Men på Gjøvik! Der hadde de rockefestival en gang i året. Over Mjøsa med Mengsholferga. Og du verden for en åpenbaring. Fantes det faktisk flere med langt hår, naglebelte i livet og høl i øret? Fantes det virkelig band som faktisk spilte den musikken vi likte? På tross av Mjøsa som skille, ble verden plutselig mye mindre, etter å ha vært på Gjøvikfestivalen i 1980.

Roquefire fra Raufoss, med en purung Ronni Le Tekrø på gitar, 2,5 år eldre enn undertegnede, ble vår store helt. Han ble senere en verdensberømt gitarist, for de som ikke visste det. Jeg husker til og med at jeg fikk fatter’n til å kjøre meg over mjøsisen ved en senere anledning, fordi Roquefire skulle spille på Biri samfunnshus.

I fra 15-års alderen fikk vi etter hvert lov å dra til Drammenshallen, datidens eneste storstue for større konserter i Norge, for å oppleve band som Thin Lizzy, Iron Maiden og Black Sabbath.

Verden ble enda mindre, der vi sto foran scenen, 10-15 meter unna våre store helter. Sammen med flere tusen langhåra gutter med felles uniform; Boots, Olabukse, naglebelte, skinnjakke med Olavest utenpå, komplett med påsydde merker av alle de bandene vi likte. Jeg vil tro de aller fleste var utskudd som oss, fra et lite sted på Østlandet. Men her? Her var vi alle konger, i selskap med flere tusen likesinnede.

På midten av 80-tallet flyttet jeg til Vestlandet for å gå på folkehøyskole. Derfra får jeg høre at det skal arrangeres konserter i Hamar med band som Saxon, Motörhead og Dio. I Hamar liksom, når jeg er på den andre siden av Norge. Så dette gikk jeg glipp av. Plutselig var verden litt stor igjen. Men mange av mine jevnaldrende har fortalt at de fikk sin støyende oppvåkning, nettopp gjennom disse konsertene i Hamar.

På samme tid, hadde jeg mitt første ordentlige band. Vi skulle erobre verden, og øvde tidlig og seint. Lagde egne låter. Ikke nødvendigvis like bra alle sammen, men de var våre.

«Soundtrack of our lives», eller livets bakgrunnsmusikk, handler ofte om musikken vi husker fra oppveksten. Når en av oss i kameratflokken hadde skrapt sammen nok penger til å kjøpe en LP, førte dette til umiddelbar valfart til kompisens «hule» (altså gutterom) i dager og uker etterpå, kun for å høre denne ene plata om og om igjen. Slike opplevelser får jeg neppe igjen. Det er påfallende hvor mye av den musikken jeg likte mellom 13-18 års alder, jeg fortsatt liker. Deep Purple og Led Zeppelin er fortsatt blant favorittene.

I dag er stort sett all musikk tilgjengelig, kun et tastetrykk unna det store internettet. Og artistene skal ikke slippe så mye som en fjert før dette postes på sosiale medier. Verden har blitt veldig liten. I de senere åra har jeg vært med en «guttegjeng» på busstur til Sweden Rock Festival. Mange av artistene på scenen er de samme som jeg hørte på for 35 år siden. Her blir vi alle 15 år igjen for noen dager, enten vi er direktør, bilmekaniker, gründer eller kjøttskjærer. I de fire dagene vi samles på tur er det ingen som bryr seg om sosial status, penger og rang. Her er det kun Hardrockens brorskap som gjelder.

I august kommer Joe Lynn Turner fra Rainbow og Deep Purple til Brumunddal. En av mine gamle helter. De som skal spille med ham er lokale musikere. Selv skal jeg spille trommer. Sammen med en fyr jeg hadde plakater av på veggen for 35 år siden. Verden blir ikke mye mindre enn det.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke