15. nov
Tegning: Oddmund Mikkelsen
 
Mitt relativt korte liv i politikken – del 2
Geir Ove Ovesen skriver om erfaringene som kommune- politiker: «Jeg kikka meg rundt. Hvorfor var det ingen som lo?»

Publisert: 07.nov.2019 11:29
Oppdatert: 07.nov.2019 11:59

Kommunestyresalen, Hamar, oktober 2015: Nå satt jeg her, som den ferskingen jeg var, sammen med 38 andre folkevalgte representanter.

På innerlomma hadde jeg manuset til talen, og foran meg sto et navneskilt i messing.

Det var ikke som navneskiltene på skolen, et lusent A4-ark man måtte brette sjøl, et ark som ved det minste pust seila ned på gulvet sammen med blyantskrell og viskelærpuss.

Nei, her var navnet mitt stansa inn i fine fonter, og skiltet hadde en bred fot sånn at det sto stødig som en stein.

Jeg så meg rundt. Bakerst hadde journalisten rigga seg til, og oppe på podiet hadde ordføreren gjort det samme. Der tronet han med ordførerklubba si, og skotta over brilleglassene. Hvis jeg følte meg litt som det A4-arket akkurat nå, var han messingskiltet.

Vi blei kasta ut i det, som det heter, for en av de første sakene vi skulle debattere og stemme over, var skjenketidene i byen.

Skulle det fortsette som nå, med at utestedene stengte 01.30, eller skulle alkoholserveringen utvides igjen, med en time? Dette var den klassiske «regulering» kontra «personlig frihet».

Jeg, og et flertall med meg, gikk for det første. Politiets tall når det gjaldt nedgangen i antall voldstilfeller virka klare nok.

Høyresiden er jo ikke så glad i reguleringer – heller ikke reguleringer i munnen som motvirker overbitt som staten har dekka – så der i gården gikk de for personlig frihet til the (over) BITTer end.

Debatten var i gang. For selv om vi visste utfallet av avstemningen (noe man nesten alltid gjør) måtte begrunnelsene fram i lyset.

Enkelte hevda at ungdommer nå kjørte til Elverum for å feste der isteden. Var det riktig? Tur/retur Elverum for den ene timen? Det kunne umulig gjelde mange.

Andre påsto at ved tidligere stenging, blei volden bare flytta innafor husets fire vegger. At man dengte løs på hverandre der isteden. Men det ene utelukka vel ikke det andre. Om ølsalget stengte halv tre, kunne man dessverre dra hjem etterpå og dele ut et par uppercuts.

Det var snart min tur. Jeg fiska fram manuset. «Ordfører» sto det øverst. Vi hadde fått beskjed om å åpne med det, siden det er han vi strengt tatt henvender oss til.

Men så skjedde det noe forunderlig. Ordføreren, som sjøl var med i debatten, og som nå hadde tatt plass på talerstolen, åpna også med å si «ordfører»!

Hva var dette? Det var jo HAN som var ordfører! Forsøkte han å være morsom?

Humor og alvor lar seg som kjent kombinere. Jeg kikka meg rundt. Hvorfor var det ingen som lo? Ordføreren debatterer med seg sjøl, liksom.

Som den ringreven han var, syntes han kanskje at motargumentene var så dårlige at han måtte ta seg av dem også? Så begynte jeg å få en anelse.

I den stunda ordføreren sjøl taler er han kanskje formelt sett ikke ordfører, og varaordføreren rykker fram? Og sånn er det! Tenk på det! (eller du kan la være).

Det var min tur. Jeg gikk opp til talerstolen. Dette var en ny situasjon. Nå kunne jeg ikke støtte meg på humoren. Nå var jeg i en uvant rolle.

Det vesle mikrofonhodet strakte seg mot meg på en tynn hals. Jeg bretta ut manuset og så utover salen. Jeg svelga, trakk pusten og begynte å snakke.

Hvis jeg hadde holdt talen i det britiske Underhuset i London, ville det muligens blitt både buing og jubel, piping og applaus og ORDEEER!

Nå blei jeg kun møtt med et par mutte ansikter fra høyre-partiene, og noen anerkjennende nikk fra egne rekker.

Debatten gikk i det hele tatt sømmelig for seg, bortsett fra at en av representanten ikke hadde klart å holde seg innafor sine tre minutter. Etter to advarsler, måtte ordføreren kyle klubba si så hardt ned i bordplata at flere av messing-skiltene dundra i gulvet likevel.

Nå var klokka blitt halv ti, de av navneskiltene som ikke lå på gulvet, sto på halv tolv, og det BLE halv to.

Senere, Festiviteten, Hamar: Det koker kolossalt i lokalet, DJ-en spinner gromlåta «Lets dance», spottene pulserer, folk gliser og bassen banker såpass brutalt at både dansegulvet og mellomgulvet dirrer.

Jeg har rocka uavbrutt og nesten ikke fått drukket, men nå albuer jeg meg målretta og øltørst fram gjennom mengden. Og endelig, etter et par minutter med knuffing og vink, får jeg blikkontakt med dama i baren, og jeg peker med en energisk finger mot den duggfriske tappekrana.

«Beklager», sier hun og nikker mot klokka på veggen. Den viser 01.31!

En halvtime seinere står jeg ute i regnet med et tomt pitabrød i den ene handa og en slant doven Cola Zero i den andre. (Kebabsjappa var i hvert fall oppe til 02.30.)

Var det virkelig meninga at kvelden skulle ende her? Her ute på den våte asfalten, med dressing på skoa og kinakål på blazer’n? Tydeligvis.

Men så hører jeg en stemme borte fra Vangsveien. Det er noe dragende ved den, som om det er trolsk fløytespill jeg hører. Jeg går nærmere, eller jeg flyr nesten, som et utbretta navneskilt av løvtynt papir, og stemma blir tydeligere, den sier:

«Kom igjen, dere! Stig på! Denne maksi-taxien går til Elverum, til Elverum …».

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke