23. okt
 
Når du blir sint har du tapt
Signert. Ellen Fauske skriver om kommunesammenslåing, ulv og jernbane: Er grensen nådd?

0
Publisert: 03.jun.2016 04:00
Oppdatert: 03.jun.2016 06:51

Når det er litt tøffe tak, det er ofte da du får se hva folk er lagd av. Den mest sindige kan gå helt amok når han bare møter motstand som trigger en eller annen nerve eller følelsen av urettferdighet. Som alle byens voksne menn i jernbanedebatten for eksempel. De blir sin egen verste fiende når de kjemper for det de har kjært. Enten der er huset sitt, utsikten eller stasjonsbygningen. Andre saker som får folk til å klikke er kommunesammenslåing og ulvedebatten. Sånn i det store og hele er det av og til fornuftig å tenke over hvor grensa skal gå. Enten det er kommunegrenser, grensa for rovdyrsona eller grensa for hva man bør si. Jeg bruker å tenke at når du blir sint, da har du tapt. Selv om vi selvfølgelig ikke skal finne oss i hva som helst.

«Det er viktig å være på riktig side av nøkkelen», sa ei jeg en gang kjente. Hun hadde smertelig erfart hvordan det var å være den som ble låst inne som pasient i psykiatrien. Senere ble hun psykiatrisk sykepleier med ansvar for den samme nøkkelen. Hun visste at makt bør brukes med varsomhet. Det er også en påminnelse om at det ikke alltid er lurt å gå bananas.

Bygda mi, Engerdal, er resultat av en kommunesammenslåing. I 1911 ble deler av Tolga, Trysil og Rendalen slått sammen til Engerdal. Den gang var tankegangen motsatt av i dag. De stedene som lå langt unna et sentrum fikk egen kommunestatus fordi det var hensiktsmessig. Det var ikke befolkningsantallet som styrte hva som var en naturlig kommune, men geografien.

Oppdelingen av kommunene skjedde i et samfunn basert på transport uten motorbåt og biltrafikk, og mange steder nesten uten veier. Her i innlandet var det fjell og vann som skapte naturlige grenser. Hvordan skulle folk i Rendalen kunne vite hvordan ståa var så langt øst som Engerdal? De var antagelig lei av å gå på sine to ben over fjellet for å sjekke? Engerdølene fikk mulighet til å bli egen kommune og styre seg selv. Engerdølene vet ganske mye om utfordringene ved å være et lite sted. Ikke alltid bli sett eller hørt.

Antallet kommuner toppet seg i 1930 med 747 kommuner før vi begynte å slå dem sammen igjen. Det er fortsatt interessant å diskutere kriteriene for hva som er et sted, hva som har livets rett. Og hva som er spikeren i kista.

Men først og fremst kan vil velge hvordan vi vil være, hvordan landet skal se ut, oppleves og hva det skal inneholde.

Det er den samme tankegangen som preger rovdyrdebatten når misnøyen koker, folk som ikke bor i det utsatte distriktet hører ikke. «De jævla bønda» irriterer folk seg. Men det er snart ikke bønder igjen i det distriktet. «Vent til ulven kommer til by’n», sier bønda. Men ulven rusler jo rundt Oslo nå. Vi får bare ikke til å lage gode løsninger. Også i denne debatten skulle jeg ønske vi hadde snakket mer om hvordan landet skal være, hva det skal inneholde og hva vi vil med det hele?

Derfor satte jeg veldig pris på det som skjedde på Stortinget nå knyttet til rovdyrdebatten, før et nytt vedtak skal tas skal flere fakta på bordet. Det er jo en start. Genetisk opphav skal sjekkes, verket skal ut av byllen så og si. Det hadde vært fint hvis vi kunne fått noen ordentlige svar, ikke en debatt styrt av nett-synsing.

Jeg merket meg også at Nationen skrev om alle bjørne- og jervekullene uten at det er noen som engasjerer seg i det, selv om bestandsmålene der ikke er nådd og vi vet at i hvert fall bjørnen og jerven er dyr vi i Norge har et spesielt ansvar for. Gaupa er folk heller ikke spesielt interessert i, men ulven – den engasjerer. Kanskje mest på grunn av alle ryktene, alle forestillingene og ideene folk har. Bygdefolk, mer enn noen, ønsker seg en mangfoldig natur, vi liker ikke at mangfoldet forsvinner.

Ulvedebatten er som en psykose full av vrangforestillinger, preget av folk som ikke greier å lukke munnen sin og tenke seg om. En debatt det bortimot ikke går an å ta i uten å bli misforstått eller overtolket. Folk tåler ikke synet av hverandre.

Det skulle ikke vært bruk for alle disse grensene, tenker jeg i mitt stille sinn, og skjønner jeg kanskje ville bli sett på som naiv hvis jeg sa det høgt. En slags anarkist – Engerdal, Hamar og Stange er det samma for meg – jeg trives og hører til litt overalt.

Det gjelder å være på riktig side av nøkkelen, gjentar jeg for meg selv. Ikke gå i den ene eller andre grøfta. Greie å holde følelsene såpass inne at man kan snakke rasjonelt og med myndighet. Si at ”sånn kan vi ikke ha det” med store bokstaver og slå i bordet. Ikke bare snakke i et kjør og glemme å tenke og spore helt av.

Jeg skal ikke påstå jeg har svaret på hva som skal skje med ulven, eller hvor toget skal gå, eller om Stange og Hamar bør slå seg sammen. Men jeg vet jeg er litt lei av grinebiterne og kverulanter som tar til ordet og sier det samme som de alltid har sagt uten at det kommer noe godt ut av det. Og så tenker jeg at kanskje det er på tide jeg tier stille nå...

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke