buy Instagram followers
paykwik bozum
Evden eve nakliyat Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
justin tv
paykasa paykwik
Kayseri escort bayan
sirinevler escort beylikduzu escort atakoy escort sisli escort atakoy escort sisli escort sirinevler escort beylikduzu escort beylikduzu escort
ankara escort ankara escort bayan
14. okt
SYK: Liss Pettersen sammen med samboer Frode Messundstad.
FOTO: STIAN F. STEINSVIK
 
Når et menneske fratas sin verdighet
Det er en tankevekker at samfunnet – her representert ved Hamar kommune - velger å frata et sykt menneske den siste rest av verdighet og glede.

Publisert: 27.mar.2015 04:00
Oppdatert: 27.mar.2015 08:34

Det gjør meg litt betenkt når kommunen har latt henne ligge på sykehjem i over 10 måneder mot hennes og sin families vilje. Dette offentlige fengslet – uten gitter, men med blondegardiner – har antagelig gjort at hennes helsetilstand har - om mulig - blitt forverret.

Kommunenes helse- og omsorgs leder er fortvilet over situasjonen, men sier at det hele handler om forsvarlighetsprinsippet (helse- og omsorgstjenestelovens§ 4-1). Men så vidt meg bekjent, så har også §4-1 b en setning om å gi «den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud»?

Hva ligger i dette punktet? Hva er et verdig tjenestetilbud i denne saken? Og dekker kommunenes seg egentlig bak forsvarlighetsparagrafen mens det egentlig handler om kommunal økonomi?

Forstår vi egentlig hvordan hun har det? Vil vi forstå det? Til deg som leser dette: kjenn litt etter på den panikken som sannsynlig ville gripe deg hvis du ikke hadde klart hverken å bevege deg eller å formidle deg, men allikevel klarer å tenke og observere? Og det eneste du har er din øyne som gir bekreftelse av ord - kanskje?

Forstår vi savnet hun må ha etter å få en tilnærmet normalisert hverdag tilrettelagt for hennes sykdom? Forstår vi hvordan vi – samfunnet - legger sten til byrden ved å holde henne tilbake på sykehjemmet?

Helsehjelp kan gis på så mange måter, og helsehjelp virker også på mange forskjellige måter. Og vi vet alle at psykologiske mekanismer i vårt hode og kroppens eget mentale forsvar eller ikke-forsvar kan være med på å styrke eller svekke vår allmenne helsetilstand.

Hun vil hjem til sin mann og barn og høre barnelatter og hverdagslivet som utspiller seg hver dag. Hun vil være med når sønnen pakker ranselen og går på skolen. Hun vil være med når mannen kommer hjem fra jobben og forteller nyheter fra verden der ute.

Hun vil være et sted hvor minnene kan komme tilbake og hvor gleden er det hun husker. Men hun vil gjøre det sammen med den familien hun var en aktiv del av tidligere.

Ikke som nå: alene på et rom med sine apparater og sine tanker. Ingen forstår henne og ingen lytter til henne. Opplevelsen av å bli umyndiggjort i sitt eget liv- som om ikke sykdommen har gjort nok med henne. Er dette verdig et velferdssamfunn og det rike og sosiale landet Norge?

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
Şehirlerarası evden eve nakliyat