hacklink
18. sep
 
Når livet ikke bare smiler
Signert. Linn Sigurdsen skriver om livet og vinteren: Det finnes lys i enden av alle tuneller, uansett hvor mørke og lange de er.

Publisert: 03.feb.2017 06:25
Oppdatert: 03.feb.2017 06:30

De aller fleste av oss har vært igjennom tøffe perioder i livet. Perioder vi tenker at vi helst skulle vært foruten. Dager, uker, måneder. Kanskje til og med år. Flere år. Episoder som har skapt sår og blåmerker på sjela, som har gjort oss sårbare og kanskje til og med vanskelige å ha med å gjøre.

Kanskje har du mistet noen som sto deg veldig nær, kanskje har du blitt syk, kanskje har du blitt mobbet, misbrukt eller fullstendig oversett. Livet er urettferdig, og ingen av oss kommer uskadet herifra.

Vi har vel alle hørt utsagnet «det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere». Det føles ikke alltid sånn når man er mørbanka på innsiden, det vet jeg godt. Men jeg har også lært at det finnes lys i enden av alle tunneler, uansett hvor mørke og lange de er, og jeg har lært at alle kampene i livet mitt har gjort meg sterkere.

Ingenting har vært forgjeves. Men det skal også sies, at jeg hadde aldri klart det alene. Vi klarer det sjelden alene, dette livet. Jeg tror vi er skapt til fellesskap, at vi er ment å bære hverandres byrder når de blir for tunge. Jeg tror vi skal utfylle hverandre og hjelpe hverandre gjennom alt det livet har å by på av oppturer og nedturer.

For mange er vinteren en slik tilsynelatende endeløs tunnel av nedstemthet og motløshet der depresjonen tar fullstendig overhånd. Det er vanskelig å forstå for de som ikke har opplevd det selv, og vanskelig å forklare hvordan det føles med ord.

For oss mennesker er det mye lettere å forholde seg til en brukket arm eller et synlig sår enn de usynlige smertene. Tankekjøret, angsten, klumpen i magen som ingen ser.

Det hjelper andre fint lite om vi sitter og snakker og sladrer bak ryggen deres om hvorfor de aldri kommer når de blir invitert, hvorfor de aldri tar kontakt lengre. Men det jeg derimot tror hjelper ganske mye, det er å ringe eller sende en melding og høre om det står bra til, om det er noe du kan gjøre.

Menneskene rundt oss bærer på mye. Alle kjemper vi hver vår kamp i det skjulte, noen mer synlig enn andre. Mengden utfordringer er veldig skjevt fordelt, jeg vet det. Og det er blodig urettferdig. Men som sagt, livet er urettferdig. Vi er ikke utstyrt med de samme utgangspunktene i livet og ressursene rundt oss varierer veldig, dessverre.

Men vi kan alle ta et valg om å bry oss. Vi kan alle ta et valg om å gjøre hverdagen til noen andre litt lysere. Det skal som regel ikke så mye til for at vi mennesker føler oss sett og verdsatt. Hvis vi vet at naboen er syk, hvorfor ikke lage en ekstra porsjon middag og gå over med den? Er han dårlig til bens? Kanskje det ikke koster så innmari mye å måke en ekstra oppkjørsel når du først er i gang?

Jeg har fortsatt troa på at de små gledene er de største, og at den største gleden er å gjøre andre glad.

For et par uker siden skulle jeg kjøre datteren min ned til byen. Det blåste og snødde i alle retninger, og ut fra gårdsplassen til naboen kom det en jeg aldri hadde møtt før. Jeg kjørte først forbi, men så stoppet jeg, gikk ut av bilen og spurte om det var han som var den nye naboen. Det viste seg at han var en venn av dem, og nå skulle han hjem. I sommersko la jeg merke til.

Jeg tilbød ham å kjøre ham hjem, siden vi uansett skulle i samme retning, noe han høflig sa at jeg ikke behøvde selvfølgelig. Men i det været trengte jeg ikke å spørre flere enn to ganger for å overbevise han om at jeg mente alvor. Han hoppet inn, og takket pent.

Da vi hadde sluppet han av, så datteren min på meg og sa «men så hyggelig da mamma». «Ja, det skulle jo bare mangle! Se på det været her da!»

Det er vi som er forbilder og eksempler for barna våre. På godt og vondt, om vi vil eller ei. Det krever ikke så veldig mye å lære de omsorg for medmennesker, lære de å se litt lengre enn sin egen navle.

«Livet as’» er et utsagn jeg bruker relativt ofte. Det to ordene innebærer både skuffelser, overraskelser, gleder og sorger, men rommer allikevel så mye.

Disse lange mørke tunnelene, de er heftige. Det kan være tøft mens det står på som verst, men våren kommer. Sola kommer tilbake, lysere tider er på vei. Sakte men sikkert vender de positive tankene og takknemligheten tilbake.

Det er lys, også i enden av denne tunnelen her.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke