17. sep
MASSEMORDER: Å se massemorderen på TV, bli behandlet så respektfullt som vi var vitne til på tv, krevde mye av oss som har opplevd krigen.
 
Nok en gang nok
Er vi nordmenn naive lite kritiske, eller bare sluker vi alt rått. Man gjør seg refleksjoner etter mange dager med mediekjør i saken om en viss massemorder.

0
Publisert: 11.apr.2016 08:12
Oppdatert: 11.apr.2016 08:34

MENINGER

Hvor mange i Norge har etter forbrytelse hatt muligheten til å saksøke staten på denne måten? Er han så viktig at han kan få stå fram og sende klager i øst og vest for ting som ikke er etter forbryters ønske og krav?

Dette har vi altså råd til. Hvilke muligheter til krav hadde ofrene på Utøya. De ville leve. Men – hvor mange eldre er det i dette landet, som sitter der, gode borgere, som tjente sitt fedreland gjennom et helt liv og ender opp i et dobbeltrom på en institusjon. Uten klagerett, loppet for penger, men må godta situasjonen som den er. Vi har en velordnet helse- og eldreomsorg i Norge, MYE kunne vært bedre, vi hører stadig om pengemangel. Men denne forbryteren, som har brakt så mye sorg og ulykke inn i mange norske hjem, han skal ha rett til å stå for åpen scene, knytte nevene, riste på hodet og smile kynisk til – hele verden.

Hvilke rettigheter går det an å gjøre krav på i det hele tatt av en massemorder av hans dimensjon? De lærde strides, men folk med vanlig vett i skolten burde innse at dette har vi ikke råd til. Hva blir sluttsummen, kunne disse pengene ha gått til formål som eldreomsorg, vi blir jo stadig flere eldre. For at massemorderen ikke nok en gang skal kose seg over medieomtale, må noen våkne. Er vi på vei inn i et skruppelløst samfunn, er en slik fordeling det vi vil etterlate til våre neste?

Vi må ta vare på dem som fortjener det, ikke slike forbrytere som dette. Han har fått dom som fortjent og burde ikke hatt klagerett. Er det viktigere at rettsstaten fungerer enn at de eldre behandles verdig? Er det ikke en misforstått prioritering? Det må være grenser for medmenneskeligheten også, ovenfor en som ikke hadde det. Hvor langt har vi egentlig kommet siden siste verdenskrig?

Jeg var åtte år da krigen brøt ut. Min far ble tatt av Gestapo, og døde rett etter krigen på grunn av skader han pådro seg i tvangsarbeid. Huset vårt ble beleiret av Gestapo. Familien min på fire ble henvist til to rom i huset. Jeg husker enda skrekken, lyden av de jernbeslåtte støvlene mot gulv og trapp, og min mors sorg.

Å se massemorderen på TV, bli behandlet så respektfullt som vi har vært vitne til, krevde mye av oss som har opplevd krigen. Det minner meg skremmende mye om måten ting ble snudd opp ned på under krigsårene da jeg var ung jente. Etter min mening, er det denne misforståtte medmenneskelighet som har potensial til å overta herredømme etter Gestapo i vårt samfunn, dersom de som styrer med dette ikke vil våkne.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke