17. sep
 
Norsk rett bør ikke latterliggjøres
7. desember stilles en trysling for retten for ulovlig ulvejakt på grunnlag av § 240 i Straffeloven – den som før 19. juni 2015 het § 152 b.

Publisert: 01.des.2016 10:15
Oppdatert: 01.des.2016 10:32

Den kan gi inntil seks års fengsel for «å minske en naturlig bestand av fredede levende organismer som nasjonalt er truet av utryddelse.» Ulven ble skutt ca 50 meter fra tiltaltes bolig, altså nærmest på hans eget gårdstun.

Samtidig går debatten hett i alle medier fordi de statlige myndigheter har gjort vedtak som kan innebære felling av noen titall ulver, derav Slettås-flokken med et ukjent antall dyr.

Det var den samme lovparagrafen som ble trukket fram fra glemselen ved en lignende rettssak i Sør-Østerdal tingrett for halvannet år siden for å åpne vei for bruk av den såkalte «mafia-paragrafen» mot organisert kriminell virksomhet. Saken ble anket til lagmannsretten, og her ble straffene nedsatt på grunn av feil lovanvendelse. Påtalemyndigheten anket kjennelsen til Høyesterett. Her ble det fastsatt at tingrettens bruk av daværende § 152 b var korrekt.

Nå synes påtalemyndigheten visst at det er fritt fram å bruke denne paragrafen til all ulovlig felling av ulv. Det er på tide at det ropes varsko. I stedet for at disse rettssakene bidrar til å skape respekt for norsk lov, er det betydelig fare for det motsatte.

Straffelovens § 152 b ble vedtatt i 1993, etter initiativ fra riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn. Han hadde engasjert seg sterkt i feltet faunakriminalitet og mente bestemmelsen ville bidra til «en riktigere og mer tidsmessig bedømmelse av særlig miljøfarlig adferd» og ville være «et viktig signal fra lovgivende makt til strafferettspleien om opprioritering av innsatsen mot miljøkriminalitet generelt». I forarbeidene sies det at formålet er å gi et signal om at det skal reageres strengere mot den mest alvorlige miljøkriminaliteten, og å legge forholdene til rette for en betydelig styrket strafferettslig innsats mot denne formen for kriminalitet.

Enhver må se at dette er formuleringer som i dag skyter langt over målet. Forklaringen er at de er utarbeidet under politiske forhold preget av forhastet misjonsiver og en «føre var»-holdning nærmest til å le av.

I 2001 snudde Departementet 180 grader i sitt syn på Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. I stedet for å innrømme at man hadde lurt seg selv, presterte man nå si at Norge aldri hadde forpliktet seg til å ha nasjonale bestander av store rovdyr, stikk i strid med hva Stortinget feilaktig la til grunn i 1997.

Men da burde vel også straffelovens § 240, med sin henvisning til «levende organismer som er nasjonalt truet», være uaktuell når det gjelder organismen ulv?

For vanlig folk er det ubegripelig at ulven i Norge er truet av utryddelse, samtidig som staten bestemmer at et betydelig antall ulver i området skal skytes.

Høyesterett holder seg imidlertid til det politiske bestandsbegrepet, dvs at den bestand som «minskes» består av de ulvene som befinner seg på norsk jord. Det er nok i pakt med lovens «ånd» – men det er en ånd som ble sluppet ut av flasken først på nittitallet. Den tid er over. Stortinget har en jobb å gjøre med å skape større samsvar mellom dagens biologiske innsikt og lovverket.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke