21. aug
Språk: Selveste statsminister Erna Solberg har uttalt det som tidligere var å betrakte som tabuord fra Stortingets talerstol.
 
Økt bruk av tabuord
Tabuord: En rekke ord som tidligere var bannlyst, er nå blitt brukbare.

Publisert: 11.jun.2018 15:19
Oppdatert: 11.jun.2018 15:25

De fleste har et arsenal av ord de ikke bruker, eller som de vet de ikke må bruke. Det hører hjemme i det passive ordforrådet. De aller fleste har vel latt dette forrådet forbli passivt, selv om trangen har vært sterk til å ta det i bruk ved givne anledninger. Banning av ulike grader og grove betegnelser på organer i menneskets midtparti hørte hjemme i dette ordforrådet.

Men som så mye annet er det noe på gang også her, som på mange andre områder. En rekke ord og uttrykk som så å si var bannlyste, er nå brått blitt brukbare. Og det gjelder i skrift så vel som i tale. For nå later det til at blygsel og pietet ikke lenger er noen hindring for å ta litt i. Således ble ikke statsministeren klubbet ned da hun nylig uttalte fra Stortingets talerstol noe i retning av «...men det driter de i...» Dermed ble den barrieren brutt. Så nå er det åpnet for å drite i det når en tidligere måtte omskrive det i retning av å overse, ta avstand fra det eller se bort fra noe.

Det var vel en sportsjournalist i NRK som brøt en annen barriere ved å si noe i retning av «...jeg tror jaggu meg at ...». Jeg skvatt vel litt i da, for jaggu og neiggu var i sin tid absolutte tabuord, i hvert all i media. Men nå registrerer jeg at jeg ikke skvetter lenger når jeg hører det. Nå kan vel leserne tenke i sitt stille indre, at jammen er han prippen. Nei da, men norsklæreren min på realskolen for snart 70 år siden, han var det. I en stil satte han en rød strek under ordet jammen, og forklarte meg at det var et banningsord som ikke egnet seg på trykk.

Han forklarte at det hadde sammenheng med uttrykket så menn, som dreide seg om edsvorne menn, og det var alvorlige saker. Det måtte altså kunnskap til for å vite når det var banning. Da var det enklere med tabuord som ikke etterlot noen tvil om opphav og lokalitet. Som guttunge hadde jeg gleden av å oppsøke et snekkerverksted for å lære litt håndverk, men også for å lytte. Og det gjorde jeg når snekkeren hadde behov for å banne. Og slike anledninger viste seg å opptre ganske så hyppig.

Høydepunktet var den gangen han skar seg på båndsaga. Da kom en utfoldelse som fortsatt sitter klart i bevisstheten. (Dere får bare drite i at her forekommer flere saftige tabuord.) Mens han blødende vandret rundt på verkstedet, lærte jeg mye om reaksjonsformer og imponerende banning: «Faen han tonere og steike så inderlig forbanna langt inn i det gloheite .. osv osv». Dette pågikk noen minutter. Bruken av verbet tonere lurte jeg lenge på, for det var hyppig i bruk. Flerfoldige år seinere fant jeg ut at det muligens var avledet av det tyske kraftuttrykket Donnerwetter. I oppslagsbøker blir dette ordet forklart som edlignende uttrykk, kanskje ikke verre enn at jeg kunne brukt det i en norskstil på realskolen.

Da er det verre med ordet (unnskyld) fitte. Det tabuordet ble det rik anledning til å skrive og si, trygt og selvfølgelig, etter at den famøse meldinga til Navasete ble gjort offentlig i år. Da denne barrieren ble brutt, ble det nærmest en fråtsing i å gjengi dette ordet, i tale og i skrift. Graden av frekkhet og respektløshet ble for øvrig tydeliggjort ved nettopp dette ordvalget. For her hadde de ti hurraguttene på hyttetur mer sømmelige ord å velge mellom, men det mest tabubelagte av alle ble altså valgt. Det sier noe om ordets makt. I ei synonymordbok fant jeg at de faktisk kunne velge mellom 35 andre alternativer.

Da var det andre tider da det måtte bevisste setterfeil til for å bryte tabugrensene og skape litt hurlumhei. Det skjedde når fristelsen ble for stor. Og nå må leseren være forberedt på nok et tabuord. Men det er for lengst registrert brukt ved flere anledninger, både i skrift og tale. Ikke minst forekommer det i skjønnlitterære tekster i stor grad. Etymologisk har det visst sammenheng med et middelnedertysk begrep (pulen). Dermed skulle dere være forberedt.

I Ringsaker Blad var det et referat å lese fra et arrangement som speiderpikene hadde på en pleieinstitusjon like innunder jul i 1949/50. Fristelsen ble nok for stor for setteren. Det skulle så lite til. Og korrekturleseren kunne heller ikke dy seg, og satte nok kikkerten for det blinde øyet. Derfor kunne en dagen etter lese denne setningen i referatet, til glede eller forargelse, alt etter som. Der stod det, fritt etter hukommelsen: For de gamle, så vel som for speiderjentene som var på besøk, ble dette en hyggelig avveksling i den travle pulestria.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her.