buy Instagram followers
Evden eve nakliyat Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
istanbul evden eve nakliyat
hacklink
paykwik
justin tv
paykasa paykwik
20. okt
Julemat: Vi tåler tross alt så inderlig vel, den urett som må til for å fylle flatpanna med fett og kjøtt på julaften.
 
Om julemat og tvangsekteskap
Jul: Vi har bestemt oss. Vi vil ikke ha skadelige tradisjoner i Norge, skriver Alf Berg.

Publisert: 20.des.2017 14:02
Oppdatert: 20.des.2017 14:18

Vi har snakket om æreskultur i høst. Om skadelig praksis. Iram Haqs enestående film om tvangsekteskap hadde premiere. Vi så på redde pakistanske fedre som tvang sine døtre til å gifte seg i landet de hadde flyttet fra. Menn som tåler andres lidelse fordi det gir dem en følelse av respekt, trygghet, og kulturtilhørighet. Kulturen må beskyttes, uansett hvor skadelig den er.

Så dukket #metoo opp. Skadelig praksis. Autoriteter med makt, som dominerer andre, fordi de kan. Både ofrene, overgriperne og vi andre har tålt det. Det skjer fordi den korrupte kulturen oppleves som verdifull av oss alle sammen. Overgrepene har vært prisen for god underholdning.

Vi er glade for at de nye rettighetskampene dukker opp. Vi vil ikke at folk skal misbruke andre, fordi det gir dem selv en fordel. Man skal ikke komme til Norge og beskytte en kultur som tiden har løpt fra.

Så kom dyrevideoene fra Rogaland. Griser med sår, historier om døde griser i hauger. Store lidelser. Det blir litt ekkelt at det kommer nå. Vi har liksom blitt enige: Det er ikke greit at noen har det godt, hvis gleden er tuftet på andres lidelse. Tåler vi dette, så likner vi litt på de pakistanske fedrene, på studiosjefene som utnyttet unge kvinner.

Dette er vår æreskultur. Vi tåler tross alt så inderlig vel, den urett som må til for å fylle flatpanna med fett og kjøtt på julaften.

Vi vet det: at dette er vår skadelige praksis. Dyrerettighetsorganisasjoner, WHO, FNs klimapanel, bistandsbransjen, soyabønder på alle kontinenter, og fastleger over hele Norge sier det samme: Å spise døde dyremuskler er skadelig for helsen, for regnskogen, for planeten. I dag står kjøtt for rundt 18 prosent av verdens CO2-utslipp. Vi ser ikke tallene så ofte, for kjøttbransjens PR-system ruller videre. Men vi vet det er sånn. Og dyrene lever understimulerte liv preget av smerte.

Så hva gjør vi nå, når vi innerst inne vet at det er fælt? Hva er det i oss som gjør at det er så vanskelig å gi slipp på tradisjonen?

Endring er vanskelig, selv når vi vet noe endres til det bedre. Som journalist har jeg reist verden rundt og sett på skadelig praksis. Tvangsekteskap i Vest-India, familievold i Kambodsja. Tonen fra beskytterne av kulturen er den samme: kulturen må beskyttes, det som er slitsomt på kort sikt er best på sikt. La meg ta et eksempel, født av kulturell blindhet: Kjønnslemlestelse. For noen år siden satt jeg i ei hytte i en liten bygd i øst-Etiopia. Jeg intervjuet en gammel medisinkone. I sin levetid hadde hun skjært opp genitaliene til noen hundre tenåringsjenter, fortalte hun. Som om det var en naturlig ting. Hun hadde sett store skader, sa hun, og like store smerter. Da jeg spurte henne hvorfor dette var jobben hun valgte, svarte hun: «Det har alltid vært sånn». Og: «Det gjør nok ikke så vondt som mange tror».

Kvinnen var ikke ond. Det var et nesten hyggelig møte, med en koselig gammel dame. Hun bare mente at det å fjerne seksuell frihet gjennom enorme smerter ikke gjorde så mye. Hun så ikke den enorme lidelsen gjennom sitt kulturelle filter. Er det uvitenhet? «Nei», sa hun. «Det er viktig å ta vare på tradisjonene våre».

Hva så med vår egen tradisjon, som skader? Jada -- jeg vet at sammenlikningen virker søkt: Selvsagt er lidelsen for jenter som tvangsgiftes større enn for en gris før den en dag ligger død i fjøset. Tror vi. Men likevel: Vår mattradisjon er altså farlig, skadelig og uetisk. Og som i de andre tilfellene er den et viktig symbol på vår historie og kultur - en kultur vi føler er under angrep utenfra. Derfor tviholder vi på praksisen. Litt som i øst-Afrika. Når vi setter oss ned foran ribba, i et helt hus som lukter av grisefett, minner det oss om hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Vi må spørre oss om et par ting nå i tiden hvor vi beveger oss inn i jula, hvor vi søker nærmere hverandre med forståelse, hvor det å dele og å inkludere er det viktigste: kan vår egen «kultur-avhengighet» lære oss noe om hvor vanskelig det er for andre æreskulturer å endre seg? Hva i vår kollektive psykologi gjør at det er så vanskelig å gi slipp, selv om vi ser smerten som skapes? Er det mulig å gjenskape den gode følelsen som maten gir oss på en annen måte? Ikke med nøttestek, men med samholdet vi husker fra vår barndom? Hva erstatter vi følelsen av tilhørighet og forankring med i årene som kommer, etter hvert som kjøttmaten blir borte?

Det finnes indikasjoner allerede. Dale Store Gård utenfor Fredrikstad åpner hvert år dørene for alle som har lyst på fellesskap med hverandre, og med dyra på gården. Dyra på Dale skal nemlig ikke slaktes. De lever ganske enkelt for å leve. De fleste som opplever nærheten og fellesskapet på Dale i jula sier det samme: Det å inkludere enda flere i feiringen - både folk uten familie, grisene og geitene på gården - gir en lun følelse av fellesskap og forståelse. En følelse av julestemning, rett og slett. Det er nesten som et besøk i stallen fra jule-evangeliet.

Til slutt: julematen er ikke en evig tradisjon, de fleste av dem er nokså nye og jula har allerede endret seg. Det står lite i juleevangeliet om innmatspølse og industriell kjøttproduksjon. Så hvor inkluderende tør vi å være? Hva ville Jesus gjort?

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
evden eve nakliyat