buy Instagram followers
Evden eve nakliyat Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
istanbul evden eve nakliyat
hacklink
paykwik
justin tv
paykasa paykwik
20. okt
 
Reportasjen som endret alt
Flyktninger: Det snakkes om å bygge et gjerde mellom et asylmottak og en barnehage i Brumund. Det kommer aldri til å skje.

0
Publisert: 12.des.2015 04:00
Oppdatert: 14.des.2015 06:47

John Arne Holmlund

Det blir ikke bygd et slikt gjerde. Erfaringene fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet vil vi alltid måtte bære med oss. Folk i Brumund og i Brumunddal glemmer ikke så lett skammen som skyllet over lokalsamfunnet en vårdag i 1991.

Dette er historien om hvordan en avisreportasje i Aftenposten alene kunne utrette mer enn flere hundre avisartikler i lokalpressen.

Et bustehode med et sjarmerende, skjevt smil titter inn i det lille redaksjonslokalet i Brumunddal og sier «Hei, jeg er Vetle Lid Larssen, jeg kommer fra Aftenposten. Hva er det som skjer i Brumunddal? Du må hjelpe meg å forstå».

Det er midt i april 1991 og det blåser en iskald vind gjennom tettstedets gater. Det som hadde skjedd noen dager tidligere var knapt til å holde ut for anstendige brumunddøler.

Rett utenfor sitt hjem i Brumunddal sentrum ble vietnameseren Ang Ngai Hang slått og sparket så blodet fløt. Gjerningsmennene ble senere dømt i retten. Jeg var til stede som reporter da de tiltalte inntok rettsaken, hånflirende med hver sin saftis i kjeften. De hadde ingenting forstått.

I 1978 var jeg avgangselev på Solheim skole midt i Ringsaker. Samme året kom den første vietnamesiske familien som flyktninger til Brumunddal.

Tilfeldighetene ville det slik at de eldste av barna begynte på min barneskole. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan bittelille Kim Hang briljerte på fotballbanen i friminuttene. Den blide og greie gutten vant raskt vår tillit. Senere skulle han bli en habil målscorer for Dalas beste fotballgutter.

Men selv ikke gode venner i fotballmiljøet kunne hindre rasistenes voldsomme anslag mot familien Hang og andre flyktninger i Brumunddal. Slik oppsummerer Kim Hang grusomhetene i Thor Gotaas sin bok «Fra bygd til by»:

– Det merkes på kroppen nå. Vi går ikke ut i avisen, går ikke til motangrep, er ikke brutale, men nå er begeret fullt.

I Oslo satt den unge stjernejournalist Lid Larssen og lurte på hva som skjedde på industristedet Brumunddal. Han skulle noen dager senere innhente informasjon og skrive en sviende ørefik av en avisreportasje rettet mot et helt lokalsamfunn.

Vi fortjente hvert ord, selv som språket var beinhardt, infamt og samtidig elegant. Brumunddal – stedet Gud glemte. Brumunddøler raste over reportasjen. Andre rettet nakken og bestemte seg: Nok var nok. Selv følte jeg meg litt medskyldig i oppstyret.

Vetle Lid Larssen hang på mitt kontor hele dagen. Om kvelden hang jeg i hotellrestauranten med Vetle og hans fotograf. Det var forresten første gang jeg så et gullkort fra VISA.

I Aftenposten var det gode tider og mer enn god tid. Vetle med gullkortet hadde hele uka på seg til reportasjen. Jeg hadde verken gullkort eller gullpenn, men jeg hadde noe som ikke han hadde.Lokalkunnskap var og er fortsatt hard valuta. Ingen visste mer om problematikken enn vi lokale bladfyker.

Jeg skjønte ganske fort at reportasjen i Aftenposten kom til å skape oppmerksomhet og opprørsstemning. Virkemidlene og bildebruken var spenstigere var som ei lærebok for en lokalavisreporter.

Vetle Lid Larssen penn og en fullformatsside i landets største avis hadde mer kraft i seg enn mine hundre kritiske avisartikler til sammen. Allerede midt på 80-tallet reiste lokalavisene problemstillingen; var det et gryende rasismeproblem i Brumunddal?

Men fornektelsene, ikke minst fra borgerskapet og politiet, var til å ta og føle på. Det var best å feie problemene under teppet ved å kalle det småguttestreker.

Heller ikke da hakekorsene brant langs E6 våren og sommeren 1989, våknet brumunddølene. Det manglet ikke på informasjon. Den brunstinkende gørra tiltrakk seg etter hvert også høyreekstreme voldsmenn fra hele Østlandet. Og i front, ulastelig antrukket i dress, sto rasisten Arne Myrdal og helte mer bensin på bålet.

Heller ikke dette svineriet var nok til å vekke motstandskraften i den vanligvis så vettuge mann og kvinne i Brumunddal. Men sprengkraften i Vetle Lid Larssen penn gjorde jobben. Alt var ikke like elegant. Brumund sag var ikke sagbruket i Twin Peaks, men du verden som dramaturgien fungerte.

Vetle og hans reportasje var uangripelig på alle måter. Og jeg lærte at god journalistikk er det veldig mange ikke ønsker skal komme på trykk. Men det var lettere for Vetle fra Oslo enn for oss lokaljournalister. Han kom og Brumunddal utenfra. Han formulerte seg en med kritisk distanse til kildene. Han slapp å møte rasister, politikere, «underteppefeiere» og slappe politifolk på butikken dagen etter.

To uker etter den legendariske reportasjen kjøpte Ringsaker kommune en helsides annonse i Aftenposten. Aksjonen Brumunddal på nye veger var stiftet.

Det hindret likevel ikke det såkalte Brumunddalsslaget i 1991, men aksjonen var starten på en folkebevegelse MOT rasisme. Og de 800 spillerne i klubben min, Dala, spiller fortsatt med «Vend rasismen ryggen» på fotballtrøyene.

6. september 1991 møtte representanter fra kommunen kommunalminister Kjell Borgen. Ni millioner kroner ble bevilget de neste tre årene. Kampen var i gang. Kampen ble også vunnet – mye takket være det alt for sene vinnermålet signert Vetle Lid Larssen.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
evden eve nakliyat