23. okt
 
Skal ikke tro du er noe?
Signert. Linn Sigurdsen skriver om ros: Hva om vi sa noen fine ting til oss selv og andre hver dag?

Publisert: 22.sep.2017 07:03
Oppdatert: 22.sep.2017 07:08

Du skal ikke tro du er noe, duger til noe, kan lære oss noe. Janteloven står fortsatt stekt her i Norge, og kanskje spesielt her på Hedmarken. Vi kan kanskje si det sånn at vi jobber med saken, men det er et seigt materie vi har med å gjøre. Disse ordene som vi taler over oss selv og andre, de negative og destruktive tankene, de sitter i ryggmargen hos mange av oss. De har gått i arv i generasjoner.

Vi kan høre barn si «æsj, den tegningen jeg tegnet nå ble stygg!» Direkte oversatt; «gi meg ros for at jeg laget en fin tegning.» og sånn fortsetter vi gjennom hele livet. Snakker oss selv ned og påtar oss en falsk ydmykhet.

På skolene hører jeg at barna klager over medelever som skryter så fælt av seg selv. Hvordan kan vi balansere dette? Hvordan kan vi la barna blomstre og være stolt av seg selv og sine talenter uten å blåse seg opp og heve seg over? Jeg tror stikkordet er trygghet.

I noen uker nå har jeg hatt en gjeng med yngre håndverkere hjemme hos meg. Dette er gutter jeg kjenner mer eller mindre fra før, og som jeg naturligvis blir bedre og bedre kjent med. De blir tryggere på meg og motsatt. Jeg har satt meg et mål, og det er at før de pakker sakene sine og drar herfra, skal de klare å ta imot komplimenter. Trygghet. Og gjentakelser.

Jeg forteller dem at de er gull verdt, at jeg er takknemlig for den jobben de gjør, og at de er dyktige. At jeg respekterer dem og bøyer meg i støvet for alle som står opp og går på jobb i all slags vær slik de gjør. Først nå begynner jeg å nå inn, og jeg har ikke tenkt til å gi meg før det sitter.

Håndverkere, og spesielt lærlinger, har jeg skjønt, får ikke så mye skryt på jobben. Jeg utfordrer herved alle sjefer der ute som måtte lese dette; gi ros til dine medarbeidere.

Etter å ha jobbet med ungdommer i over ti år, må jeg ærlig innrømme at jeg blir skikkelig lei meg av å høre alle de menneskene jeg møter som ikke får gode ord, ros og komplimenter av foreldrene sine. Det sies at det skal ti positive ting til for å veie opp for en negativ. Kjære foreldre, lærere, medelever, venner, her tror jeg ærlig talt vi kommer til kort.

Jeg hadde en prat med ei venninne om akkurat dette for noen år siden, og vi kom frem til at vi var altfor dårlige til å gi folk komplimenter. Hvorfor? Hva er vi redd for? Har vi noen gang møtt noen som har blitt sinte eller lei seg av at vi har sagt noe fint om dem? Ikke? Hva er det vi frykter da?

Etter den praten ble jeg mer bevisst på å si høyt de fine tingene jeg tenkte om folk. Kanskje er det nettopp det som skal til for å snu en dårlig dag for noen. Selv om jeg selv har blitt veldig bevisst på det, er det fortsatt mange ganger jeg tar meg selv i ikke å si noe.

Å øve oss på å si gode ting om andre er for så vidt en grei oppgave for de fleste av oss. Men å gjøre det samme om oss selv, det kan brått bli litt vanskeligere.

Hvorfor er det så mye lettere for oss å finne negative ting ved oss selv enn positive? Rekk opp hånda alle dere som ser dere i speilet og gir dere selv komplimenter. «Så fin du er. Så fint smil du har. Så snille øyne du har. Så sterke og fine bein du har som kan frakte kroppen din dit du skal. Så fin kropp du har, tenk at den har båret frem tre nydelige, friske barn.» Hvem av oss snakker ærlige, sunne og gode ord om oss selv? Jeg tror dessverre det er fåtallet.

Negativt selvsnakk er vi derimot helt rå på. «Æsj, så gule tenner, de må jeg bleke. Oy, nå har jeg fått enda flere rynker rundt øynene. Stygge hengepupper og strekkmerker. Jeg tror jeg må trene de beina litt, låra mine disser når jeg går …» og sånn fortsetter vi, gjerne med lupe. Det er ikke rart vi blir slitne. Å rakke ned på seg selv på den måten er direkte usunt. Og vanvittig dårlig gjort mot oss selv.

Jeg fikk et lite speil i bursdagsgave fra ei venninne i år. Speilet i seg selv var veldig fint. Det var ovalt, og med et oppheng i kjetting. Men det var budskapet som fulgte med speilet som satte spor i meg. Linn – når du ser deg selv i dette speilet skal du huske på at du er dyrebar og høyt elska. Verdifull og vakker.

Her en dag sto jeg og så meg selv i det speilet. Så meg selv rett inn i øya. Så enkelt, men allikevel så vanskelig.

Hvordan kan vi hjelpe hverandre i riktig retning? Hva om vi gjør et kollektivt løft her? Hva om vi satte oss et mål om å si minst to fine ting til oss selv hver morgen før vi forlater huset? Hva om vi ga ett kompliment eller en takk til minst en kollega hver dag?

Hvem vet hva slags ringvirkninger det ville fått. Jeg synes vi skal gi det en sjanse.

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
HA-SKRIBENT: Linn Sigurdsen.
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke