23. okt
 
Som man reder ...
Signert. Erik Kristiansen skriver om jernbanedebatten: Hvorfor har Hamar Ap lagt grunnlaget for råkjør mot partiets troverdighet?

Publisert: 24.feb.2017 05:18
Oppdatert: 24.feb.2017 05:26

Er det mulig for et parti å bli forstått hvis man prinsipielt er mot dødsstraff, og stemmer først mot det, for så i andre avstemningsomgang subsidiært gi sin stemme for? For deretter igjen å fronte kampen mot dødsstraff?

Nå var det ikke dødsstraff som var tema i kommunestyresalen i Hamar rådhus 21. desember 2016, selv om engasjementet muligens kunne tilsi det, men noe så prosaisk som hvor et jernbanespor skal gå, forbi eller gjennom Hamar. I den siste avgjørende avstemningen fikk Øst 38 stemmer og Vest en stemme. For folk flest vil dette automatisk oppfattes som om tilhengerne av Vest ga opp, at de helt til slutt valgte å gå for Øst. Det var bare én som gikk for Vest, resten forlot Vest og Midt. Ferdig snakka. I tillegg fikk ordfører og rådmann en enstemmig fullmakt til å forhandle på kommunens vegne.

Men slik var det åpenbart ikke ment. Hamar Ap sto fortsatt fast ved Vest, og at ingen i partiet skulle fronte noe annet alternativ. Blandet man sammen snørr og barter? Mente man å si at alle måtte være for at dobbeltsporet kom med i NTP, uansett trasé? Nøyaktig slik det framgår av punkt 2 i kommunestyrets vedtak om Kommunedelplan dobbeltspor Sørli-Brumunddal: «Hamar kommunestyre legger avgjørende vekt på at IC-dobbeltspor må bygges ut til Hamar i 2024, til Brumunddal i 2026 og til Lillehammer i 2030, og er opptatt av at trasévalget understøtter dette». Som ble enstemmig vedtatt.

Jeg var ikke der, og jeg har i ettertid heller ikke sett noen fornuftig forklaring på hvorfor man forlot det Vest-alternativ som ble nedstemt med 7 mot 4 i formannskapet 7. desember. På et tidspunkt der det var innlysende at Hamar kommunes stemme bare var én av mange, og at frarådinger og innsigelser ville havne på statsrådens bord til endelig avklaring. Å stemme på Øst hadde isolert sett altså ingen betydning for hvorvidt IC-dobbeltspor skulle få en plass i aktuelle NTP eller ikke.

Så hvorfor skjedde da dette? Følte man pusten fra meningsmålingene i nakken? Ble man redd illusjonistene og hvite seil utafor Tante Gerda? Hvorfor i all verden ga man seg selv munnkurv for deretter å starte opp på nytt og legge grunnlaget for et råkjør mot partiets troverdighet, illojalitet mot fattede vedtak og demokratiske prosesser?

Den mest nærliggende forklaringen til dette jeg oppfatter som særdeles rotete, er at partiets kommunestyregruppe valgte sin egen vei i avstemningen, uavhengig av Hamar Arbeiderpartis gjentatte vedtak om at det vestre alternativ var partiets udiskutable standpunkt. Alle skjønner jo at et subsidiært standpunkt har en lavere rangordning enn det som hevdes å være primært, men er du mot EU så stemmer du ikke subsidiært for.

Og hvis du gjør det, så må du på forhånd ha foretatt en risikovurdering. I dette tilfellet stilt seg spørsmålet om hvordan det ville bli oppfattet å gi sin stemme for Øst for deretter å åpne ballet på nytt og fortsette kampen for Vest. Politikk handler alltid om det, man løser ett problem, men hvilke to nye oppstår?

Slik dette nå framstår utad vil ikke Hamar Arbeiderparti vedkjenne seg den avveining kommunestyregruppa foretok i sin stemmegivning 21. desember 2016. Eller for å si det klokkeklart: Hamar Arbeiderparti har aldri vedtatt én setning i løpet av de siste års debatter om at de støtter noe annet alternativ enn den vestre traséen, så hvorfor skulle de plutselig mene noe annet?

På årsmøtet til Hamar Arbeiderpartiet ble det mot tre stemmer besluttet å støtte Fylkesmannens kompromissforslag i vestre trasé. Fortsatt helt i tråd med partiets tidligere vedtak, men på kollisjonskurs med 38-1 i kommunestyret.

Nå er det ikke spesielt originalt i Norge at kommunepartier eller fylkespartier gjør opprør mot beslutninger tatt av deres egne litt høyere opp i systemet. Vi har akkurat vært vitne til en opprivende uenighet mellom regjeringspartiet Høyre og flere kommunepartier i samme parti i den betente ulvesaken. Disse lokale «sabotørene» heies fram av grunnplanet, Hamar Høyre inkludert. Og stadig vekk har vi vært vitne til at Frp på Stortinget og Frp i regjering ikke akkurat betyr det samme i alle sammenhenger. Og SV-ere hadde en tradisjon for å ta i bruk plenen utafor Stortinget når det røynet på. Men kan det kalles sabotasje og udemokratisk av den grunn? Nei, men meningsmotstandere bruker alltid slike begivenheter for alt det de er verdt.

Så når Busterud raser og sier at Ap saboterer hele jernbanesaken ved å støtte et forslag fra Fylkesmannen, og som han selv uttrykker ser interessant ut, og som muligens kan bidra til å få fjernet innsigelser og få fart i saken, så må jeg dra litt på smilebåndet. Busterud er jo ikke født i går, og han vet når svakheter hos andre kan brukes til egen fordel.

Sånn er politikken, man har et standpunkt inntil man tar et nytt. For øvrig er det min overbevisning at den mest risikable ferden mot en gjennomføring av IC-dobbeltspor innen de frister som er satt, ble besluttet igangsatt av kommunestyret 21. desember. Men sabotasje vil jeg ikke kalle det. I høyden oppholdende strid.

Men som Sylvia Brustad klokelig oppsummerte den aktuelle situasjonen: Vi må se framover og legge bak oss det som har skjedd tidligere, nå må vi alle bidra til en løsning slik at vi kommer i mål med jernbanesaken. Og som det heter i Hakkebakkeskogen: Gjort er gjort og spist er spist. Nå har vi alle det til felles at vi venter på resultatet, deretter bøyer vi oss for det. Lykke til.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke