buy Instagram followers
Evden eve nakliyat Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
istanbul evden eve nakliyat
hacklink
paykwik
justin tv
paykasa paykwik
20. okt
TEGNING: ODMUND MIKKELSEN
 
Straff kan ikke fjerne sorgen
Kriminalitet: Ofre og etterlatte ønsker ofte strenge straffer. Men det kan ikke være ofrenes sorg som skal definere vår rettspraksis.

Publisert: 30.jan.2016 04:00
Oppdatert: 30.jan.2016 08:49

Tre unge mennesker mistet livet i den forferdelige bilulykken på Trysilvegen.

En 19 år gammel mann kjørte i vill fart på motsatt side av midtrabatten. Noen av ekspertene antydet en hastighet på over 170 kilometer i timen. Møtet med elgkalven betød slutten på tre unge liv. Bare bilføreren overlevde. Nå venter han på sin straff.

Aktor har bedt om to års fengsel. Det blir fort sterke følelser i en rettssal når offer eller etterlatte møter gjerningsmannen ansikt til ansikt. Sorgen var til å ta og føle på i Sør-Østerdal tingrett. Moren til en av de døde dirret av sinne, og kalte det en latterlig lav påstand.

«Et menneskeliv betyr ingen ting i Norge», sa hun opprørt.

Det er lett å forstå henne. Bare den som selv har opplevd det kan fullt ut forstå hvordan det kjennes når barnet ditt blir revet fra deg. Og hvor meningsløst er det ikke når livet ender så altfor tidlig på grunn av hjernetom lek med døden?

Kunne 19-åringen bidratt til mer forsoning hvis han hadde tatt på seg det fulle ansvaret for sin vettløse kjøring? Han valgte å klamre seg til sin tapte hukommelse. Mister vi det kjæreste vi har, ønsker vi i det minste at den som har ansvaret skal erkjenne forbrytelsen.

To års fengsel er straffepåstanden. Det er lett å forstå at to års berøvelse av frihet ikke står i forhold til tapet foreldrene til de unge passasjerene sitter igjen med.

Men hvilken straff skulle 19-åringen fått hvis den skal stå i forhold til smerten over å miste sitt barn? Hvor mange år måtte bilføreren ha sonet for at foreldrene skulle kjenne at et menneskeliv virkelig er verd noe i Norge? Er det overhodet mulig å erstatte tapet av et kjært menneske med straff?

Det er den samme problemstillingen Monika Kørra nylig reiste i en blogg på hjemmesiden til sitt forlag Cappelen Damm.

Mange av oss har blitt kjent med den grufulle historien til Monika Kørra. 19 år gammel ble norske utvekslingsstudenten i USA trukket inn i en bil av tre menn som brutalt voldtok henne, før hun ble kastet ut av bilen og overlatt til seg selv.

Ingen kan være uberørt av historien som Monika Kørra forteller. Hun har kjempet en lang og tøff kamp for å komme på beina igjen.

De tre mennene som voldtok henne ble dømt til fengsel på livstid. Og som vi vet; i USA betyr livstid faktisk resten av livet.

Kørra har hatt mot og krefter til å skrive boka «Bryt stillheten». Hun beskriver voldtekten og veien tilbake til et normalt liv.

I bloggen sin tar hun historien sin ett skritt lenger. Hun bruker den som en inngang til debatten om kriminalitet og straff.

Kørra forteller om sin følelse av frihet da overgriperne ble kjent skyldig av juryen, og dommeren fastsatte straffen til livstid. For henne var det helt avgjørende at hun visste at de tre mennene aldri ville kunne slippe ut og true henne på nytt. Hun mener livstidsdommen var viktig for å få livet tilbake.

Kørra er glad voldtektene skjedede i USA og ikke Norge.

Her i landet overstiger straffen for voldtekt sjelden tre-fire år. Norske strafferammer tar mer hensyn til overgriperen, mener Kørra. Hun avslutter sin blogg slik: «Fy skam, Norge!».

Jeg deler Monia Kørras oppfatning om at straffen for en voldtekt i Norge er for lav. Samfunnet anerkjenner ikke fullt ut konsekvensene for dem som utsettes for et slikt overgrep. Ofrene forteller at de ikke lenger klarer å konsentrere seg, mange makter ikke å skaffe seg en utdanning, de kjenner konstant frykt i situasjoner som vi andre opplever som hverdagslige. Noen lever med konsekvensene hver dag resten av livet.

Men skal alle som dømmes for voldtekt få livstid? Oppveier vi da skaden som har skjedd?

Ada Sofie Austegard har kjempet hardt for at mennene som drepte hennes datter Stine Sofie i Baneheia ikke skal slippes ut på prøveløslatelse, slik de har rett til å søke om når to tredeler av straffen er sonet.

Hun har etablert en egen stiftelse i datterens navn for å jobbe for ofrenes rettigheter, og er også aktiv i debatten om strafferammer og vil ha sterkere fokus på ofrene. Blant annet vil hun ha regler for hvor dømte kan få lov til å bo når de slipper ut.

Skal ofrene og pårørende måtte møte dem på gata?

De tre sakene er selvsagt svært ulike. Det er et hav av forskjell på 19-åringen som lekte med høy fart, og menn som forsettlig voldtar og dreper.

Men felles for disse tre sakene er ofre og pårørende som i rettssalen leter etter en slags rettferdighet eller balanse for det de har mistet.

Da Monika Kørras overgripere ble dømt til livstid uttalte dommeren: «Du fortjener ingen plass iblant oss, men bak lås og slå resten av livet.».

Det norske rettssystemet bygger på det motsatte prinsippet. Den som har begått en kriminell handling skal tilbake til samfunnet, en eller annen gang.

Vi dømmer for å markere hva som er rett og galt. Vi vil at ofrene skal få en oppreisning, men ikke etter prinsippet «øye for øye, tann for tann». Intensjonen med straffen er ikke å forsøke å ta bort smerten og sorgen.

Vi har rett til å kjenne sorg og sinne når vi blir fratatt noe dyrebart. Men i rettssalen må straffen følge de normene som våre domstoler har fastsatt gjennom mange, mange år.

Tapet kan uansett ikke erstattes, men vi kan støtte de som må leve videre med konsekvensene av den kriminelle handlingen som er begått.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
evden eve nakliyat