23. okt
 
Viljen kjenner ingen grenser
Signert. Halvard Olestad om viljestyrke: Jeg tenker på hvor delaktig jeg er i at Kenyas landslagstrener i fotball heter David Ouma.

Publisert: 18.okt.2018 12:46
Oppdatert: 18.okt.2018 13:11

Denne gangen skal det handle om fire personligheter med sterk vilje.

Det skal handle om dårlige utgangspunkt, og små tilfeldigheter kombinert med talent og god helse. Men aller mest skal det handle om en forsvunnet fotballstrømpe.

Året er 1978. David Ouma er født inn i, og fanget i, bunnløs fattigdom i Nairobis Mathare-slum. Livet ble fra barnsben av en daglig kamp for å skaffe familien mat i bølgeblikkrønna uten elektrisitet og rent vann.

I ung alder begynte David å spille fotball for å glemme alt det triste. Gutten ble etter hvert oftere og oftere å se på den rødbrune grusbana der vennene møttes i lek med en filleball på nakne føtter.

Drømmen våknet. Håpet om en annerledes hverdag utenfor slummen fødtes. Og i 1994 ble drømmen en realitet. 15-åringen fant veien gjennom nåløyet og skulle representere Mathare United i Norway Cup.

Familien kunne sole seg i glansen av Davids suksess, og jeg ble guttens vertsfar ei hel uke før kampprogrammet i hovedstaden.

Slik kom David inn i mitt liv, ei solfylt sommeruke i etterkant av OL på Lillehammer. Guttens sterke vilje til å oppnå nye mål, ispedd harde utfordringer, skal du snart få høre mere om …

To år etter at David så dagens lys i Kenya, kom en annen viljesterk «kriger» inn i mitt liv. Om dog litt nølende.

LES OGSÅ: Her er HAs Signert-skribenter

Fødselen til min datter Kari ble høydramatisk. Men etter en kamp på liv og død viste hun livskraft og viljestyrke som langt overgår opphavet.

Å lære seg å gå tok drøye tre år. Turen med Lars Monsen fra Sverige til Snøhetta en strevsom måned.

I ettertid har viljesterke Kari overvunnet Galdhøpiggen, vunnet Gullrute-statuett som årets deltager, tatt førerkort på bil og kjøpt egen enebolig.

Uten sin sterke vilje hadde hun ganske sikkert hatt et mye fattigere liv ved å overgi seg til egne begrensninger …

Tredje personlighet som raskt fikk bruk for sin viljekraft er Luka Modric. Kroaten som i dag er Real Madrids midtbanemagiker, ble under UEFA-kåringen årets spiller i verden. Foran helter som Ronaldo og Salah.

Men det var ingen selvfølge at lille Luka skulle bli den aller største, Han ble født i byen Zadar og var bare seks år gammel da den kroatiske frigjøringskrigen brøt ut.

Mens faren Stipe kjempet i krigen flyktet resten av Lukas familie til øya Iz. Da faren vendte tilbake fra kamphandlingene brukte han pengene sine på å melde sønnen inn i en lokal fotballklubb. Med talent og viljestyrke kunne Luka signere, bare søtten år gammel, for storklubben Dinamo Zagreb.

Resten av historia er kjent.

LES OGSÅ: Uten en tråd på sommervarme dager

Ikke like kjent er fortsettelsen av historia om «min sønn» David Ouma som flyttet inn til oss og vår verden i 1994.

15-åringen elsket alt det nye han fikk lære og prøve. Slå på lyset på badet, en varm dusj, sove i egen seng og ikke minst et varmt måltid mat hver eneste dag. Slik luksus hadde han aldri opplevd.

Deretter fulgte ei uke i Oslo og skoleovernattinger. Det var særdeles viktig at draktsett og fotballsko ble med tilbake til Kenya. Alt dette var nemlig klubbens eiendom.

Etter Norway Cup fulgte måneder med brevveksling. Et halvår senere satt jeg på juleflyet til Nairobi for å gjenfinne min hjemvendte «sønn», og oppleve hverdagen hans.

David visste når jeg skulle komme og hvor jeg skulle bo, men han var ikke å se. Dette hadde jeg ikke ventet. Andre dagen oppsøkte jeg klubblokalene bare for å få vite at David var ekskludert fra klubben. Den ene fotballstrømpa hans hadde blitt borte i Oslo.

500 kenyanske shilling, eller femti norske kroner, var utenkelig å ofre fra matbudsjettet, og 16-åringens liv var satt tilbake til start.

Jeg fikk heldigvis lov til å slette gjelda, og dagen etter var David gråtende av glede, på hotellet hvor jeg bodde, for å takke.

Siden den dagen har David, takket være sitt talent og sin viljestyrke, tatt steg for steg og er i dag «Kenyas Drillo». Landslagstrener med stor suksess. Gjenkjent overalt og portrettert stadig vekk i ukeblader, radio og TV.

Jeg tenker stadig oftere på hvor delaktig jeg er i at Kenyas landslagstrener i fotball heter David Ouma. Det kostet meg femti kroner. Min viktigste femtilapp noensinne.

I dag lever 40-åringen lykkelig sammen med sin kone Recho og sine tre sønner, Isaac, Luke og Elisha. Han takker sin Gud for at han fikk muligheten til en endret hverdag.

Jeg retter takken mot Davids vilje – som ikke kjenner grenser.

«Høgt oppi Furnesåsen» trasker den fjerde viljesterke. Forbi Pinnerud vandrer hun sin daglige tur på 4,4 kilometer. Om synet svikter, ser hun fortsatt lyst på framtida.

Min gamle mor som nærmer seg 93 har bevist gjennom et langt liv at hun er bestevenn med viljen – om motbakkene kunne være både bratte og kronglete noen ganger.

«Det kom ei regnskur i dag, men je måtte oppå Granrudtoppen læll», sier hun som fødte meg. Den viljesterke har hatt god helse hele livet. Resten har hun fiksa sjøl …

Hun kan også få stå som eksempel på at de som strever hardest – når som regel lengst …

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke