19. aug
 
– Det har ikke vært så mye liv i Hamar noen gang
Lasse Dufseth Vangen, Kai-Robin Ervik, Petter Braastad og Ole Stian Rolfsen har jaktet Pokémon i Hamar natt og dag i over en måned. Guttegjengen, som selv ble kjent gjennom spillet, mener det beste med Pokémon GO! er det sosiale konseptet.

Publisert: 14.aug.2016 09:00
Oppdatert: 15.aug.2016 06:19

Gater og torg som før var tomme på kveldstid, er nå fulle av folk. Grupper med unge tenåringer, kjærestepar og voksne mennesker. Noen på sykkel, de fleste til fots. Alle har mobiltelefonen i hånden.

Spillfarsotten, som startet i USA i starten av juli, spredte seg umiddelbart til resten av verden. I Norge har de ivrigste spillerne, dem som lastet ned den amerikanske utgaven på mobiltelefonen, gått rundt i over en måned.

Strandgata er hovedpulsåren for Pokémon-jakt gjennom Hamar sentrum.

sosialt

– Oi! Fy søren! Jeg fikk evolva Poliwag til Poliwhirl.

Stian Arnesen (9), Nore Reistad (9) og Mads Arnesen (7) er ute på jakt sammen med Jørn Petter Arnesen (43), og akkurat nå er det unge trekløveret i fyr og flamme.

– Jeg har fanget 171 stykker, sier Nore.

– Pappa fikk gjødselbilla i går, sier Stian.

– Jeg aner ikke hvem det er, svarer faren, og legger litt unnskyldende til:

– Jeg spiller når jeg er med dem, men ikke ellers.

– Det meste vi har gått er femten kilometer, sier Stian, som er travelt opptatt med å vise fram en Wheezing, en lilla gift-Pokémon, som visstnok trives langs denne strekningen.

– Jeg prøver å få så mange jeg kan, og forbedre dem jeg har, sier Stian.

– Vi har spilt det ganske mye siden det kom ut. Vi pleier å være på totimersturer. Det er passe. Da blir det tid til litt is og sånn, sier faren.

– Nå i det siste har det vært hver dag. Men normalt har det vært annenhver dag.

Han har ingen betenkeligheter rundt det å bruke mye tid på mobilspillet.

– Det er helt greit. De treffer jo andre, sosialiserer og prater. Og så tar vi pauser, og de leker med andre de aldri har sett før. Men jeg hadde ikke latt dem gå alene. Det må være med noen å hjelpe dem med å løfte huet så dem ser hvor dem er i den virkelig verden, sier Arnesen, i det de tre småguttene legger på firsprang i retning Stortorget, på jakt etter en Squirtle.

trim

Men vi beveger oss ikke til Stortorget ennå. I likhet med Hamar Park og Hamar domkirke er dette et sted med mange Pokéstops, men neste mål på lista er Domkirkeodden. Den doble Pokestoppen der er grunnen til at Hedmarkstunet plutselig har blitt en utfluktsfavoritt.

Christoffer Kleppe Sjølie (12), Camilla Larsen (11) og Ibragim Madagov (12) har nettopp vært der, og kommer syklende opp bakken.

– Vi fant Vulpix, og så fant vi den her vill - en Tentacruel, sier Sjølie og holder fram telefonen.

– Jeg også han, men jeg synes det var kulest at jeg fant Poliwhirl, sier Larsen.

– Se hva jeg har, sier Madagov, og viser fram bilde av en Aerodactyl, en av de mer sjeldne.

– Jeg begynte å spille for fire dager siden. Areodactyl kom i et ti kilometers-egg.

Det er her mye av trimmen kommer inn i bildet. Pokémon-egg, som kommer i kategorien 2, 5 og 10 kilometer, klekker kun når telefonen registrerer at du har beveget deg distansen. Og den skrur seg av hvis du beveger deg raskere enn 25–30 kilometer i timen.

Det går med andre ord ikke an å ruge dem fram i bil. Det er ikke uten grunn at Alexander D’Rosso, Sveriges første Pokémon GO-spiller som samlet alle 142 Pokémon tilgjengelig i Europa, gikk ned åtte kilo på fire uker.

100 millioner nedlastinger

Spillfarsotten, som startet i USA i starten av juli, spredte seg umiddelbart til resten av verden. Skattejakt med mobiltelefonens GPS er i og for seg ikke en teknologisk nyvinning. Geocaching, hvor små gjenstander gjemmes og letes fram, har eksistert i over 16 år, og lignende spill (som GeoMonsters fra 2011) har blitt lansert, uten hell.

1. august, dagen Pokémon GO-appen passerte 100 millioner nedlastinger, kunne Budstikka melde at Aleksander Venaas (23) fra Bærum var Norges første til å fange alle i Norge, etter 27 mil og 11 timers daglig spilling i tre uker. Det eksisterer ingen offisielle rating-lister fra utviklernes side, så spillerne holder seg oppdatert gjennom fandrevne forum og hjemmesider, hvor spillerne selv sender inn skjermdumper fra spillet.

juksemaker?

Lasse Dufseth Vangen, tilhørende laget Mystic, er tilbake etter en omfattende tur i Hamar i de tidlige morgentimer. Han har tatt over nesten samtlige av byens gymmer, i det som best kan beskrives som en fargebasert kongen på haugen-konkurranse. Den blå Mystic-logoen ved siden av 12 av hans sterkeste Pokémon er beviset.

Sammen med kompisene Kai-Robin Ervik, Petter Braastad og Ole Stian Rolfsen har han tilbrakt nok en natt på jakt. Belønningen er heder og virtuell valuta, og resultatet lastes opp til de drøyt 800 medlemmene i Facebook-gruppen «Pokémon GO! Hamar».

Fontenen på Stortorget har blitt en samlingsplass. Både den og Hamar kulturhus er Pokéstops, hvor spillerne kan få påfyll av Pokéballer og andre gjenstander. Klokka nærmer seg halv ti på fredag kveld, og guttegjengen er samlet her for nok en runde. Ryktet på byen er at en av gymmene i byen har blitt tatt over av en trener på nivå 33.

Så vidt gutta vet er det ingen person i Norge som har klart bragden med å samle så mange erfaringspoeng. Har en ukjent, ny norgesmester vært innom Hamar? Eller er det bare, som gutta tror, en såkalt geo-spoofer, altså en person som jukser med GPS-innstillingene på mobiltelefonen, og dermed kan hoppe rundt til alle verdens Pokémon-gyms fra hjemmets lunes rede?

Dette, kombinert med dataprogrammer som «spiller» deg sterkere, også kalt bots, er et irritasjonsmoment for de mest hengivne spillerne.

bruker utallige timer

– Jeg har hatt fri hele uka. Det er derfor jeg har høy level i forhold til dem, ler Petter Braastad (29).

Braastad er level 29, og blant de aller høyeste i Hamar. Nå sitter han og gutta og «XP-er», altså sanker erfaringspoeng. Det gjør dem ved å kaste ut «lures», som best kan beskrives som lokkemat, ved Pokestoppen, og samtidig setter på «Incense» som er et duftstoff som tiltrekker seg Pokémon.

Alt dette er selvsagt usynlig for tilfeldig forbipasserende, men andre spillere kan se når noen har satt ut «lures». Det er derfor det er nærmere 40 personer i fontenen akkurat denne fredagskvelden.

– Etter level 20 begynner det å gå sakte. For å gå opp fra level 26 til 27 trenger man 250.000 XP, sier Vangen, som selv har nådd level 27.

– Jeg liker grinde-spill, der man må spille mye for å få ting, Men allikevel så er det et veldig simpelt spill sånn egentlig. Det er veldig mye potensial i det. Niantics sier selv at de har lagt inn 10 prosent av innholdet så langt, sier Vangen, som antar å ha brukt 1000 kroner på spillet.

– Man må gi litt tilbake. Man betaler alltid hvis man skal ut på byen, kino eller inn noe sted. Dette har jeg brukt utallige timer på hver dag i flere uker, så å gi litt penger å gi tilbake er egentlig ikke så urimelig det.

diskuterer i sosiale medier

Informasjonen fra spillskaperen Niantic er begrenset, ifølge guttegjengen. Det meste av informasjon vedrørende spillmekanikken og algoritmene for hvor og når Pokémon popper opp er det spillerne selv om har klekket ut. Kort tid etter lanseringen dukket det opp en rekke tredjepartsapplikasjoner, deriblant Pokevisions digitale kart over hvilke Pokémon som befinner seg hvor. Disse er nå borte, og Pokémon-jegerne må bruke jungeltelegrafen til å finne ut hvor de sjeldneste er.

Den enkleste måten å lære om spillet på er å spørre andre. På Facebook-gruppen popper det hele tiden opp meldinger som «Dragonite på Tippinga nå», «Charizard på parkeringa ved Odden» og «Lapras ved Shell Ridabu». Gutta forteller at Electrabuzz dukker opp i Strandgataparken, og Bulbasaur alltid dukker opp mellom Koigen og Ridehusstranda.

De har visst observert Mr. Mime i Hamar sentrum også. For utenforstående høres ramsen av navn kanskje gresk ut, men for andre spillere er denne informasjonen gull verdt. Samlemanien er en av drivkreftene i spillet, og sjeldne Pokémon er ettertraktede.

folk i alle aldre

Klokka har passert halv tolv, men kvelden er ennå ung for guttegjengen på fire. I løpet av den drøye timen de har sittet her har de fått godt med selskap. Folk kommer og går. Noen slår seg ned, andre henter Pokéballer og går videre. Et par spillere på 43 og 47 år, som vil være anonyme, blir stående en stund for å fange Pokémons som lokkes fram. Braastad er fornøyd. Han har akkurat fanget en Porygon med 1200 kamppoeng. Den er også sjelden, og helt umulig å spå hvor den dukker opp.

Nå går turen videre bortover Koigen. Vanligvis holder de på til fire – halv fem om morgenen. Først gående, og så kjørende, for å ta gymmene på Legesenterstranda, Domkirkeodden, gamle Ajer kiosk- og video, Ankerskogen Svømmehall, Vikingskipet og Migrasjonsmuseet, samt alle dem som er i sentrumskjernen. Og selv om det er sent, er de sjelden alene på jakt.

– Det er ikke uvanlig at det kommer to biler fulle av gutter som spiller halv fire om natta på Legesenterstranda. Det er litt det som er kult med spillet her. Du går ut og møter folk, sier Vangen.

– Det er fort gjort å begynne å skravle med folk som du møter ute, sier Rolfsen, og legger til:

– Ingen av oss kjente hverandre fra før. Vi har truffet hverandre gjennom spillet.

– Det som er bra med det er det sosiale konseptet. Det er så mange som går rundt og spiller, enten det er dag eller natt. Du kan gå på Odden halv tolv en mandagsnatt og møte 50 folk ved de gamle husene der, sier Vangen, og forteller om en 60-åring som visstnok er blant Hamars mest aktive spillere.

– Han sykler rundt hele tiden. Han er visst fast bestemt på å slå barna sine, som er i 20–30 årsalderen, sier Braastad.

gjør Hamar livat

– Det har ikke vært så mye liv i Hamar noen gang. Du kjører forbi Koigen, og det går to-tre hundre og spiller, sier Ole Stian Rolfsen.

– Men det er en del «haters». Det er veldig mange som dømmer spiller basert på avisoverskriftene, om folk som klatrer opp på bygg og greier. Men det er bare tull. Det er ikke som sier at man må opp i høyden.

– Det har gått forbi menn i 50-åra som sier «Herregud, se på det der! De kaster bort livet sitt». Da har de kanskje vært på byen og drukket. Men det er vi som går rundt og får trening, og er sosiale på samme måte, sier Rolfsen, i det han og de tre kompisene forsvinner ut i sommernatta, «ut på evig jakt» – som det heter i kjenningsmelodien fra tegneserien fra 90-tallet.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke