24. aug
tilbakeblikk: Knut Faldbakken har i høst utgitt romanen «Gjensynet». 50 år er gått siden han dro ut for å skrive.Foto: Dag W. Grundseth
 
– Ikke engang Mykle hadde skrevet om det
Navnet har jeg kjent så langt tilbake jeg kan huske, men jeg hadde aldri lest ham. For meg var han min foreldregenerasjons forfatter, heller enn min egen. Og først og fremst var han et symbol på at folk fra Hamar kunne i den litterære verden.

Publisert: 28.des.2016 07:15
Oppdatert: 28.des.2016 07:22

Ikke ulikt Rolf Jacobsen, til hvis hus i Skappelsgate min far solgte lodd da han var mindre, og som mitt bekjentskap begrenser seg til en fem minutters diktanalyse framført av en litteratur-professor på Universitetet.

Faldbakken har gitt ut nærmere førti verk, deriblant romaner, noveller, skuespill, barnebøker og – siden 2002 – kriminalromaner. Jeg møter ham på Gravdahl på Maxi, hvor han sitter og signerer sin sisteutgivelse, «Gjensynet». Jeg ville forsøke å finne ut av hva som skiller forfattere fra dem som drømmer om det.

«Det er ti minutter igjen av boksigneringen til Knut Faldbakken, på Gravdahl i 1. etasje», hører jeg over høyttaleranlegget på Maxi. Tjuefem minutter senere har alle fått en hilsen i julegaven, og flere har fått et bilde med forfatteren attåt. Knut signaliserer at han er ferdig, og vi kjører til Ridabu.

til Paris

– Jeg tok skjegget, klippet neglene, og stusset øre- og nesehår før jeg dro hjemmefra, sier jeg.

– Hehe, du gjorde det. Ja, det er jo nesten uvanlig å se en mann på din alder uten skjegg nå. Jeg har sett disse motene komme og gå. Jeg har aldri hatt skjegg eller bart selv, men jeg har hatt lenger hår.

– Du var 24 dro du til Paris for å bli forfatter. Var du sikker på suksess?

– Jeg dro til Paris for å bli forfatter, og jeg sa ikke det til noen. Jeg sa at jeg skulle bli utenlandsskribent for Nationen. Jeg sa heller ikke hvor lenge jeg kom til å bli. Jeg kunne ikke saklig sett si at “dette skal nok gå bra”. Men den impulsen jeg hadde fått til å skrive var så sterk. Bare jeg tenkte på det, brakte det meg så stor glede at jeg nesten var sikker på at jeg skulle få det til.

– Hvordan var Paris på den tiden?

– Jeg reiste ut i ’65, og da begynte hippie-bølgen å reise seg. Paris var allerede da full av unge mennesker som søkte sammen på bredden av Seinen, og spilte gitar og sang. Det var fantastisk å være ung da.

– Var den tilværelsen forenelig med forfatterambisjonen?

– Jeg har aldri hatt noen tendens til å være veldig dristig av meg. Men jeg kan heller ikke si at jeg har kjørt safe, for det har jeg ikke. Den rammen med at jeg skulle skrive, var styrende. Men innenfor den rammen, så var jeg en hippie. Vi hadde alt vi trengte – Gro og jeg. Vi giftet oss i Paris, og flyttet så på landet, hvor hun hadde jobb. Vi ble tilbudt et kummerlig lite hus hvor vi kunne leve, og hvor jeg fikk skrevet førsteutkastet til debutromanen «Den grå regnbuen». Da tenkte jeg på Hemingway, som sa «skriv om det du vet noe om». Så jeg tenkte: Hva har skjedd i livet mitt? Jo, jeg har vært en ung, naiv, uerfaren mann i Paris. Det var square one.

Gjennombruddet

– Men gjennombruddet kom først med «Sin mors hus»?

– Ja, da begynte virkelig diktningen å skje. Da gikk jeg gjennom isen og ble ført ut i det store havet som litteraturen er. Da kom jeg, uten å vite det, i nærheten av et stoff som jeg nesten ikke visste om jeg turte å behandle.

– Da jeg hadde skrevet de første hundre sidene, begynte det å stokke seg. Jeg hadde aldri hatt skrivesperre før, ikke engang tenkt over at jeg kunne ha det. Jeg begynte å sky skriverommet mitt, og det ble fysisk anstrengende å nærme seg skrivemaskinen. Dette var da vi bodde i Spania, så jeg begynte i stedet å gå turer langs stranda. Og plutselig en dag slo det ned i hodet på meg: Det du driver å skriver på, er den perfekte opptakten til et fullbyrdet incestforhold mellom mor og sønn. Da tenkte jeg med en gang at «det kan jeg ikke skrive». Temaet eksisterte ikke i norsk offentlighet. Ikke Bjørneboe, ikke engang Mykle hadde skrevet om det. Og jeg var jo en blid, ordentlig gutt fra Hamar enda. Og jeg tenkte: Hva vil mora mi si? Det tok meg 5–10 minutter langs stranda før jeg sa til meg selv at jeg måtte gjøre det, jeg kunne ikke feige ut. Det var et helt markant øyeblikk i livet mitt, og det jeg betegner som startet på mitt litterære liv.

– Hva sa moren din?

– Det var et godt og kjærlig forhold hjemme. Det var få konflikter, men vi var ikke åpne. Vi snakket ikke om noen ting.

Kommer alltid noe

– Hvor mye av det du har skrevet har du kasta?

– Så å si ingen ting. Det er helt sant. Men året før i fjor begynte jeg på et prosjekt som jeg syntes var veldig lovende, hvor jeg kjørte meg fast. I samråd med redaktøren i forlaget skjønte jeg at jeg ikke fikk det til, og det var jævlig tøft. Da tenkte jeg: Er jeg blitt for gammel, har jeg mista det? For ideen var god, det synes jeg fortsatt, og jeg tror jeg kommer til å berge den.

– For hodet er som en sementblander. Den går og går med ideer, fantasier, erfaringer, erindringer, meninger og temperament. Så kommer det ut noe.

– Hvordan blir man så produktiv?

– Du må jobbe. Du må gjøre det.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke