18. aug
Tre Unge dansere: Milkias (Miko) Alem, Abir Alyousofi og Herlander Silva Moreira. De strekker seg, planlegger livet, går på trynet, men gir aldri opp. Et viktig og gripende budskap.
FOTO: TEATER INNLANDET / LISE SKJÆRAASEN
 
Historier som treffer deg i sjela
Danseforestillingen «Hello» er dønn ærlig. Både dans og tekst kommer rett fra leveren. Og den treffer. Hardt.

Publisert: 11.nov.2017 21:53
Oppdatert: 12.nov.2017 09:01

Tre dansere på scenen. Ved hjelp av hver sin egen dans, innlest tekst og noe film forteller de hvem de er, og hva som betyr noe for dem. De har flyktet fra hjemlandet, vekk fra en kjent kultur, og noen ganger vekk fra familie.

Forestillingen er full av symbolikk, både i dansen, tekstene, men også i de enkle elementene på scenen. På skjermen bak vises både en flukt gjennom skog, samt at det filmes under vann. I et hjørne foran står en stabel med TV-er. Det er mer enn nok rom for tolkning, men budskapet er klart. Alle tre har opplevd ting som folk flest i Norge ikke aner om. De har valgt å fortsette livet, aldri gi opp, og har funnet seg selv og gleden gjennom dansen.

Gode virkemidler

Mye av dansen foregår til elektronisk musikk, med harde beats, og likeså er lyset ofte blått og grått. Et avbrekk kommer i midten, hvor dansere viser sin lykkelige hverdag, med fargerik hip hop. Salen bidrar med klapp og rop underveis.

Sterke ord

– Flyktninger er ikke en debatt, det handler om mennesker!

Når Abir snakker i mikrofonen viser hun masse følelser. Hun er sint, skriker nesten, gråter, og det er umulig å ikke la seg berøre. For dette angår faktisk meg og deg.

– Folk i Norge er veldig heldige. De vet ikke engang hvor heldige de er. De ser vekk, og velger å ikke la alt det fæle i denne føkka verden gå inn på seg, sier hun.

Hun lever i en kulturkræsj, mellom Jemen og Norge, men finner selvrespekten og sannheten i dansen, og er mer enn tydelig i sine bevegelser.

Herlander, som imponerer med sin styrke i breakdancen, forteller om sin far, som han savner hver eneste dag, men som har lært han å ikke gi opp. Når han griper mikrofonen, snakker han portugisisk (?). Det kan tolkes som et spirituelt budskap, om at alle mennesker er like, alle er ett. Men også han er sint.

Miko har et mykere uttrykk, både i sin dans, men også i sin fortelling. Det er han som til slutt sprer framtidshåpet, slik at forestillingen rundes av med en ro.

En meget intens time, som rister og beveger, er slutt. Den rører ved den vesentlige, og gir rom til ettertanke. Mye ettertanke.

Terningkast: 6

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke