«En tenkt fortelling om et barn» er undertittelen på boka – som sikkert fungerer like sterkt for voksne lesere som for unger. Såpass sterk er den at forfatteren har valgt å utstyre boka med et forord, der han minner om at det er en oppdiktet historie. For historien om barnet som blir mishandlet av de voksne, kan minne om historier som fra tid til annen dukker opp i nyhetene. Og om historien i boka er oppdiktet, er det en fortelling om det som kan skje.

Hovedpersonen Alvis er han de andre ungene kaller Alvis Piss, og de sier det lukter av ham. Han er 12 år, men leker alltid med små unger, og de store guttene narrer ham opp i stry. I «Lydighetsprøven» går det riktig ille. Det er en ondskap her som en sjelden møter i en barnebok. Den er vondt å lese, men umulig å stille seg likegyldig til. Og avslutningen – den er oppsiktsvekkende dristig, men den holder. I litteraturen er det mange barn det går hardt ut over. Det spesielle med «Lydighetsprøven» er at det skjer i ei barnebok. Men det er så litterært fint gjort, at det likevel holder.