26. aug
 
Påskekrim: «Den potensielle giftmordersken»
Her kan du lese andre del av HAs påskekrim, signert Camilla Bogethun Johansen.

Publisert: 16.apr.2017 09:15
Oppdatert: 16.apr.2017 09:19

Broren min sa bestandig at jeg leste for mye krim. Likevel, det var han som starta byrået. Vi dreiv det sammen i tjueåtte år. I begynnelsen gikk det tregt. Folk hadde knapt hørt om Brumunddal, langt mindre et etterforskingsbyrå fra samme sted.

De få sakene vi fikk i begynnelsen, gjorde at noen flere hørte om oss. Så noen flere. Så kom saken med det eksploderende gebisset. Da kjente med ett alle oss og oppdragene strømmet på, alt fra de vanlige utroskapssakene til større ting, gjenfinne edelsteiner, kidnappinger, hvitvasking, et og annet mord.

Det skulle ta lang tid før vår stjerne begynte å falle i markedet, enda lengre tid før jeg tok tegninga. Broren min skjønte det før meg. Han var alltid den smarteste av oss. Da han trakk seg ut, innså jeg at det han sa, ikke var sant. Jeg hadde ikke lest for mye krim, men for lite økonomi.

Han trakk seg ut med en pen fortjeneste tilbake til en pen kone, jeg satt igjen med meg selv, husleia og en haug med løste saker. Er det noe som ikke får det til å klinge i kassa, så er det løste saker.

Vi hadde et lite kontor i Gammelgata. Det tok ikke mer enn et halvt års tid før jeg mista leiligheta, så heldigvis for det kontoret. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det framsyn, men vi hadde installert dusj der for de gangene vi ikke rakk hjemom.

Nå hadde jeg ikke lenger noe sted å bo og ikke noe å rekke. Sofaen var ikke den beste, men dusjen berga meg. Per kunne jeg ikke spørre, han mente jeg kunne skylde meg selv for at jeg ikke hadde trukket meg ut i tide.

Et par ganger i måneden spiste jeg middag hos ham og kona. Dette var vel en torsdag.

– Veldig god mat, Line, sa jeg.

Jeg skyfla inn lasagne med uvante krydder. Line hadde vært en lovende etterforsker inntil hun traff Per gjennom jobben. Nå hadde hun master i husmor med fordypning i matlaging. Per likte livet sitt best såkalt tradisjonelt. Jeg hadde aldri egentlig spurt Line om hva hun likte. Jeg håpa Per hadde gjort det.

– Det er bra du syns. Per eier ikke appetitt.

Jeg stussa. Per, broren min, støvsugde alt som ble satt ned foran ham. Jeg så på Per. Han så på vinglasset og tok en slurk. Kanskje han inntok mest flytende. Jeg måtte høre med ham når vi kom på tomannshånd. Han ville ikke vært den første førtidspensjonisten som drakk seg tilbake til tidligere høyder.

– Veldig godt, sa jeg igjen.

– Mer vin? Line smilte.

– Ja takk.

Desserten var hjemmelaga ingefærsorbet. Line lagde alt fra bunnen, selvsagt. Kanskje Per ikke håndterte sin egen hjemmeværende tilværelse og lengta ut, kanskje han ubevisst forsøkte å skyve Line fra seg. Jeg ble bekymra. Vel var jeg stort sett irritert på ham, men han var den eneste familien jeg hadde.

Etter sorbeten var det kaffe og konjakk. Line tok en sherry, Per en dobbel konjakk med is. Jeg avslo isen, det var lenge siden jeg hadde hatt penger til å gå til tannlegen og kubene sang fra jekslene og opp i hjernen. Line satt litt med oss før hun gjespa og unnskyldte seg med at det hadde vært en lang dag. Vi sa god natt til Line og ble sittende.

– Hvordan er ståa i byrået? spurte Per.

– Nei, du vet. Det holder til salt i såret.

– Du bor ikke oppi Kroken lenger?

– Tenkte det var likeså greit å husere på kontoret. Holder med en leie for en person.

– Sant nok.

– Noen saker som får de små grå til å jobbe?

Jeg dro på det.

– Mye rutinegreier. Mest ukeblader som vil ha noen til å grave eller spane. En og annen som vil jeg skal holde øye med kona i frykt for at hun har begynt å gjøre det de selv har gjort i årevis. Lite krim, dessverre.

– Skjønner.

Per holdt inne, tok en slurk konjakk.

– Jeg har et oppdrag til deg.

– Ja vel?

Per lente seg frem i stolen, kasta et blikk over skuldra mot døra der Line hadde gått ut. Han senka stemmen.

– Jeg er redd Line ønsker meg av dage.

Der tok han meg på senga. Per og Line var det perfekte paret og det hadde tatt mangfoldige år før den voldsomme forelskelsen som omslutta dem hadde lagt seg på et tålelig nivå for folk rundt dem. Dette hadde jeg vansker med å slå hodet rundt.

– Hva bygger du det på?

Per dro hånda gjennom håret, han så beskjemma ut.

– Vel, det har seg sånn at hun tror jeg har en affære på si.

På kroppsspråket hans kunne jeg fortelle at Line hadde rett i sin antakelse. Om han hadde rett i sin, gjensto fortsatt å bevise.

– Hva får deg til å tro at hun ønsker deg død?

– Snakk lavere. Du vet nøtteallergien min? For to måneder siden var vi på hytta i Kragerø med noen venner. Seint på kvelden satte Line frem et fat med noe som så ut som ostepop.

Jeg visste hvor godt Per likte ostepop.

– Jeg var litt påseila, så jeg rakk å spise en halv neve før det snørte seg i halsen. Sånt hender jo, det er ikke første gangen jeg har fått i meg nøtter ved et uhell.

– Ja?

– Men da jeg gikk for å finne sprøyta mi, så var den ikke der. Jeg ropte på Line og hun kom springende til, full av unnskyldninger, men sprøyta var borte og det ville ta meg en time minst å få meg inn på fastlandet med taxibåt. Lenge nok til å gå over i sjokk, kanskje lenge nok til å ja, du vet.

– Hva skjedde så?

– Karl, som var med, kjente en av storkarene som har helikopter på hytta og ringte ham. Utrolig nok var han edru den kvelden og fløy meg inn. Så det gikk bra.

– Men du tror Line iscenesatte det hele?

– Ja.

– Litt tynt, syns du ikke?

– Kanskje. Men jeg har en følelse på det. Og Line tror ikke på skilsmisse, for henne er det til døden skiller ad.

– Hvor lenge har du hatt den affæren?

– Faen ta deg.

– Hvor lenge?

– To år, kanskje.

– Og hvor lenge har du hatt den følelsen?

– Noen måneder.

– Noe som indikerer at Line kan ha funnet det ut?

– Jeg har en mappe med bilder på maskina, men jeg tror ikke hun har sett dem. Mappa er passordbeskytta og det samme er maskina.

Jeg rista på hodet.

– Du sparer på bilder?

– Den er passordbeskytta!

Per skjenka seg en ny konjakk. Han var såpass irritert at jeg måtte skjenke meg min egen.

– Du vet hva vi alltid sa, «Trofeer er den sikreste måten å ta noen på».

Per hang med hodet.

– Jeg vet. Jeg greide bare ikke å la være. Karen er, ja hun er bare helt fantastisk. Se her.

Per flippa frem telefonen for å vise meg noe.

– Har du bilder på telefonen? spurte jeg.

– Nei, så klart ikke, jeg skulle vise deg profilen hennes.

– På Facebook, håper jeg?

Per stivna.

– Åh, faen.

– Nettopp. Da kan vi med sikkerhet si at Line vet.

Per sutta på konjakken.

– Jeg vil bare være lykkelig.

Broren min var like dum som alle andre. Han ville ha kona og middagene og livet sånn han kjente det og han ville ha den ville sexen, spenningen og de hemmelige treffene.

– Er det noe mer som støtter din hypotese?

Han dro på det.

– Jeg bare føler meg ikke bra. Og det er Line som lager all maten.

– Du tror hun blander noe i den?

– Noe er det.

– Jeg tar med meg noen rester og sender det over til en kompis i hovedstaden.

– Takk.

Etter det fortalte vi hverandre noen historier vi fortalt såpass mange ganger at vi måtte ha fått betalt for å få noen glede ut av det. Så takka jeg for maten, ba ham hilse Line og gikk til sofaen på kontoret.

– Du er sikker? Ingen spor av noe, ikke stryknin, ikke arsenikk-

– Det er gluten, tomat, salvie, oksekjøtt, sannsynligvis karbonadedeig. Videre er det bladpersille, pepper, salt … egentlig tror jeg at jeg skal prøve denne oppskriften selv. Vil du høre resten?

– Er det nøtter i den?

– Ingen nøtter.

– Ok, takk skal du ha.

Jeg la på. Om det hadde vært noe der, ville Berg ha funnet det. Jeg sukka. Dette beviste ikke at den potensielle giftmordersken ikke ønsket ham død. I den grad det beviste noe, var det at hun ikke prøvde seg på noe akkurat den kvelden hans bror, privatdetektiven, var innom.

Jeg dytta Fjordlands kjøttkaker i mikroen og henta meg en øl fra kjøleskapet som lunkent sang på siste verset. Per ante ikke hvor heldig han var som fikk maten servert med et kyss og ikke et pling. Nå kunne jo et hvilket som helst av de kyssene være farvelkysset, så riktig så heldig var han nødvendigvis ikke. Telefonen ringte. Det var Per.

– Hei, jeg er på vei til golfbanen. Hvis du ville snakke litt med Line, så er nå en god mulighet.

– Lurt. Jeg tar meg en tur.

Jeg så meg rundt etter et påskudd til å stikke innom og fant en konvolutt med bilder fra våre glansdager. Vi var blitt såpass gamle at ingen ville stusse over at vi ønska å mimre tilbake til glansdagene. Tjuefem minutter seinere ringte jeg på døra. Døra var for massiv til at jeg kunne høre skritt bak den, men jeg kunne ane skyggen i vinduet ved siden av døra.

– Øyvind, er det deg? Så hyggelig! Per er og golfer, men han skal være tilbake om ikke så lenge. Vil du komme inn?

– Hei Line, så hyggelig å se deg. Jeg kan godt vente litt, om det ikke er for mye bry.

– Det er det vel ikke! Kom inn, kom inn.

Jeg gikk inn i entreen og kippa av meg skoene. Fant et par gjestetøfler og tråkka inn i entreen. Line kom svinsende med to kopper kaffe og et brett med kjeks. Per ante virkelig ikke hvor heldig han var.

Line viste meg til den lille salongen og jeg satte meg under bestefarsklokka. Den hadde slutta å tikke. Det måtte ha skjedd nylig, Per var ivrig på å holde alt i orden og ville fiksa det minste opphold i tikkinga. Line satte kjeksene på bordet og seg selv i stolen, dro beina opp under seg.

– Slå deg ned. Det er vel ikke så ofte du får hjemmebakte kjeks.

– Sist gang må vel ha vært her, sa jeg og smilte.

Hvordan skulle jeg gripe dette an. Jeg var i ferd med å formulere et passende spørsmål i det hustelefonen ringte. Line så overraska ut.

– Oi, det skjer ikke for ofte. Jeg vil egentlig koble den ut, men Per stoler ikke på mobilnettet. Et øyeblikk, bare.

Line reiste seg og gikk bort til telefonbordet. Hun løfta av røret og jeg hørte et klikk i bestefarsklokka.

– Hallo? sa Line og mer rakk hun ikke å si før et skarpt smell gikk av bak meg. Jeg så hodet til Line bli en sky av blod. Så falt noe bakfra og ned i fanget mitt. Jeg grep det på refleks. En pistol. Nå med mine fingeravtrykk. Faen. Broren min var ikke like dum som alle andre.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke