24. aug
Dro halvfullt hus: Drøyt 200 personer møtte opp da Rickie Lee Jones’ europaturné stoppet i Hamar Kulturhus tirsdag kveld.
Foto: Anders Grobstok Dalen
 
Ei dame uten like
Det startet keitete og distansert, men avsluttet varmt, ærlig og vakkert. Rickie Lee Jones er noe helt for seg selv.

Publisert: 06.okt.2015 22:32
Oppdatert: 06.okt.2015 22:44

Jones og bandet ankom scenen, et kjapt «thank you» og rett på sak. Kvelden startet forsiktig med den avslappa rockevisa «Weasel and the White Boys Cool» fra det selvtitulerte debutalbumet fra 1979. Jones, som nå har fylt 60, sang skjørt og gjemte seg bak kassegitaren, og lot heller sologitarist Joss Tellier, pianist Vincent Rehel og stryker Catherine LeDoux ta seg av åpningsakten. Nok en «thank you», før hun fulgte opp med den like gamle viselåten «Last Chance Texaco», rimelig rett fram. På knappe ti minutter hadde hun klart å distansere seg helt fra salen, og det virket nesten som om hun allerede var lei av europaturneen hun akkurat har påbegynt.

Smilet vokste fram

Da hun etter«It Must Be Love» nok en gang avfeide publikums enorme respons med lavmælt mutring, følte Jones at hun måtte forklare seg.

«Jeg er sjenert, og liker egentlig ikke å prate», sa hun forlegent.

For det virket ikke som om Jones kjedet seg. Hver låt ble avsluttet med en befriende latter, som om hun var sjeleglad hun hadde klart seg gjennom strabasene. Og smilet fra øre til øre var umulig å ta feil av.

Nær og varm formidling

Fra her og ut vokste Jones på publikum. Hennes intime og særegne formidling er en opplevelse. Den lyse, lett sprukne stemmen er varm og stødig, og hun framfører tekstene som små monologer. Vekselvis ærlig og sårt, og sterkt og lekent. Bakgrunnen for europaturneen er nyutgivelsen «The Other Side of Desire», en utgivelse som markerte slutten på mange års låttørke (finansiert av fansen selv gjennom en kronerullingskampanje). «Jimmy Choos», «Blinded by the hunt» og «Infinity» er bevis på at hun fortsatt kan lage fengende og fascinerende låter.

Konsertversjonen av gjennombruddshiten «Chuck E.’s in love» manglet det fengende kompet man kjenner fra originalen, men en strålende og uventa «Hi-Lili, Hi-Lo» var rikelig plaster på såret. Jones eget latterbrøl etter låten var et bevis på at hun selv var særdeles fornøyd med kveldens versjon. Nei, Jones var ikke sliten og uengasjert, bare litt beskjeden iblant. Det var neppe noen i går som mente hun hadde grunn til det.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke