24. aug
KLAR: Elton John er klar for konsert i Hamar. Vi har anmeldt de største hitene fra konsertprogrammet hans.
FOTO: NTB Scanpix.
 
En imponerende katalog
Elton John lot seg selvsagt rive med på 80-tallet. «I’m Still Standing» er fremdeles ekstrem dansbar. Elton John setter opp tempoet med «Saturday Night’s Alright for Fighting».

Publisert: 29.jun.2017 06:56
Oppdatert: 29.jun.2017 07:13

Udødeliggjøringen

Elegien om Marilyn Monroes bortgang fikk nytt liv da prinsesse Diana av Wales døde i 1997, og er per dags dato verdens mestselgende singel.

I utgivelsen fra 1974 skildrer Elton Jon Marilyn Monroes turbulente liv i medias søkelys og Hollywoods klør, og hennes altfor tidlige død. Han har i etterkant uttalt at den like gjerne kunne handlet om enhver kunstner eller berømthet som går bort i ung alder, og blir "Beaty frozen in time".

Prinsesse Dianas død i 1997 var et meget hardt slag i den britiske folkesjelen, og Elton John og Taupin endret teksten til et farvel fra folket. Suksessen ble like stor som sorgen. Uavhengig om hvilken versjon man liker best er den vakre rockeballaden en milepæl i Elton Johns karriere, og mesterlig både i tekst og melodi. 

Uforklarlig tiltalende

Balladen Daniel er mye spilt, både som heismusikk og i begravelser. Dette er klassisk Elton John, som man enten elsker eller hater. 

Komposisjonen i seg selv er ikke verdens mest spennende. Intro-riffet med den panfløyte-lignende mellotron-riffet er forglemmelig, og bandet tusler av gårde i et samme gir gjennom hele låten. Det er allikevel noe med denne pop-balladen (som ble spilt inn på kun tre opptak) som fester seg. Elton Johns stemmeprakt og formidlingsevne er upåklagelig, og sangen glir behagelig av gårde, selv når han beveger seg opp i falsett-registeret i slutten av refrenget.   

«Daniel» er en hyllest til en hjemvendt Vietnam-veteran, men teksten er kryptisk, og derav åpen for tolkning. Det har utvilsomt gitt låten et bredere nedslagsfelt.

Lyden av Calefornia

Inspirert av stemningen i 70-tallets California ble en av Elton Johns mest kjente låter til. «Tiny Dancer» er nok en liten favoritt hos mange.

«Tiny Dancer» kommer som første spor på Elton Johns fjerde album «Madman Across the Water» fra 1971. Teksten er skrevet av Bernie Taupin, som ville skrive en sang om alle de vakre kvinnene han hadde møtt i California. Nydelig pianospill, steelgitar og stemmen til en ung Elton John setter tidlig stemningen, og etter hvert som både strykere og korsangere melder seg på vokser sangen gradvis mot et nydelig mellomparti med påfølgende refreng som klimaks. Finnes det egentlig et vakrere refreng?    

Enkel, men nydelig

Dette er melodien som fester seg umiddelbart. Den tradisjonelle oppbygging, hvor sus-akkorden i første vers trekker lytteren videre inn i vers to, som ender på grunnakkorden, er enkel og effektiv. Refrenget toppes med en repetisjonen av melodilinjen på en bassnedgang, og leder så inn i neste bolk på gjenkjennelig sett.

Teksten er langt fra like kryptisk som Taupins andre verk, men den noe naive kjærlighetserklæring fra en beiler som kun har musikken å tilby sin hjertes kjær har stor sjarm. Resultatet er en vakker, enkel kjærlighetsballade som har fått sin rettmessige plass seg i musikkhistorien.

Mot den røde planet

Her har altså Elton John noe til felles med David Bowie. Sangen kommer som femte spor på albumet «Honky Chateau» fra 1972, og som en pianobasert ballade er dette klassisk Elton John. En aktiv bass preget tidlig uttrykket, men det er gjennom synthesizeren at han virkelig finner veien ut i verdensrommet. I likhet med romfareren fader Elton John ut i svart mot slutten av sangen. Som singel nådde «Tiny Dancer» opp som nummer to i Storbritannia og nummer seks i USA, og i dag står på plass nummer 245 på Rolling Stone Magazines liste over tidenes beste låter.

Fengende hyllest

Man blir i godt humør av introen med gresselige el-orgelet. «Crocodile Rock» ble Elton Johns første singel på førsteplass i USA, men verken komponisten eller tekstforfatteren setter rockelåten høyt på listen over egne mesterverk. Men verket eksistere, og står fjellstøtt som en fengende homage til 50- og 60-tallets rockelåter, med en sørgmodig tekst om dansekroken som forsvant da rocken døde.

Elton John ble forøvrig anklaget får å ha stjelt falsett-hooken fra Pat Boone’s 1962 hit «Speedy Gonzales». Elton mente det musikalske lånet var en hyllest, og partene kom til enighet utenfor rettsalen.

Solide gjestesangere

Som niende spor på albumet «Caribou» fra 1974 klatret «Don’t Let the Sun Go Down on Me» helt opp til andreplass på Billboards Hot 100- liste.

Elton John sitter som vanlig stødig i hovedrollen bak pianoet, men her får han også hjelp av gjesteartistene Carl Wilson og Bruce Johnston, begge fra Beach Boys, og Toni Tennille som alle løfter denne sangen med sin koring. Spesielt under refrenget leverer trioen klokkeklare harmonier, og sammen med en massiv blåserrekke bygges «Don’t Let the Sun Go Down on Me» opp til et vakkert og storslått klimaks.

Sangen gjenoppsto på hitlistene som liveversjon i 1991.

Ut på dansegolvet

«I’m Still Standing» ble gitt ut som en del av albumet «Too Low for Zero i 1983.

Med drivende bass, 80-tallssynther, gospelkor og funky gitar spiller Elton Johns klassiske pianospill en slags birolle i «I’m Still Standing». På dette tidspunktet har nemlig 80-tallets konvensjoner slått rot i artistens uttrykk, men Elton John får selvsagt pastell og jappetid til å fungere. Det er nesten umulig å ikke få fot av denne «I’m Still Standing», og publikum kan allerede begynne å glede seg til å høre dagens versjon på Stortorget.

Bretter opp ermene

Med «Saturday Night’s Alright for Fighting» tar Elton John lytteren med tilbake til den klassiske rocken. Han banker på pianoet som Jerry Lee Lewis, byr på gitarer med vreng og for en sjelden gangs skyld lar han også sin egen stemme sprekke litt der det trengs. Kombinert med en liten klype glam sørger artisten for å sette sin egen signatur på det hele. «Saturday Night’s Alright for Fighting» ble gitt ut som en del av artistens sjuende album «Goodbye Yellow Brick Road» i 1973. Singelen ble på den tiden en beskjeden suksess, men står allikevel i dag som en av hans største hits. Sangen ble for øvrig bannlyst fra flere radiostasjoner, som av det de mente var en provoserende tittel.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke