23. aug
Kraftanstrengelse: Schnittkes Requiem krever sin korist. Det er en blanding av kunst- og bruksmusikk, med inspirasjon fra familielivet. Her med Frode Berg på elbass og Frode Berntzen på elgitar.Foto: Paula Bjertnes
 
En kraftoppvisning
Scnittkes Requiem framført av Collegium Vocale og et håndplukket orkester ble en konsertopplevelse helt utenom det vanlige.

Publisert: 30.okt.2016 23:07
Oppdatert: 30.okt.2016 23:41

Konserten startet med en meget rolig del, med fem vakre verk, utført med fløyelsmykt sang. Stille før stormen viste seg å være en riktig betegnelse for denne innledningen. Koret gjorde en meget flott prestasjon, men det ble ikke snakk om å hvile på sine laurbær for koret sin del. Requiemet som skulle komme krevde sin mann.

Modig valg

Verket er ulikt alt man har hørt før. Å skulle beskrive opplevelsen virker nesten umulig, det må oppleves, rett og slett.

Dette er et verk full av kraft, det går i ett i tre kvarter, og som tilhører sitter man igjen med både undring og beundring.

Det ga så mange mektige opplevelser. Fra det sarte, rolige, melodiøse, lavmælte og rytmiske til det atonale, voldsomme, til nesten ropende sang og dype basstoner som satt hele kirkerommet i en dyster vibrasjon.

Midt i det hele sto dirigent Ketil Jule Bjørnstad Belsaas, rolig og kontrollert, med sin egen, elegante direksjonstil, og ledet kor og orkester meget trygt gjennom alle overraskelsesmomentene. Det krever mot å gir seg i kast med et slikt verk, men resultatet ble slående vakkert og gjorde stort inntrykk på publikum.

Styrke og presisjon

Det startet med «Requiem»-satsen, med sin overraskende kombinasjonen av dur og mollfraser, akkompagnert av rørklokkene. «Kyrie» ble mer ropartet, og med «Dies irae» kom verkets overraskelser for ramme alvor til syne. Blåserne kom med høylytte innspill fra siden, perkusjonen lekte seg fra meget rytmiske og høylytte pauker til noen lekende trudelutter i klokkespillet.

Pianopartiet i «Lacrimosa» var mer minimalistisk, og ble kombinert med korets sangsolister, som på sin side imponerte med en kombinasjonen av kraft og varme i stemmene.

«Credo» var kanskje den satsen som ble mest voldsom, som heroisk filmmusikk. Her var det bare å spisse ørene for å få med seg alle detaljene. Det krevde full tilstedeværelse av musikerne.

Forhåpentligvis legger koret ikke dette verket i skuffen. Takket være en så stor innsats fortjener det å bli framført om og om igjen.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke