18. aug
En taggers bekjennelser: - En grå murvegg har ingen verdi. Jeg skjønner ikke hvorfor man skal beskytte grå murvegger fra maling. Det har ingen hensikt å gi en bot for å lage en tegning der, mener Vesp.
 
En taggers bekjennelser
Skapergleden, fellesskapet og et fandenivoldsk kick. Sprayboksbandittene er byens forhatte kunstnere.

Publisert: 19.mai.2012 11:05
Oppdatert: -

Hva f ... er det dere driver med?» skriker vekteren.

«Vesp», «Spiro» og «Velg» hiver fra seg sprayboksene og flykter i hver sin retning. De fargerike, stiliserte signaturene lyser opp i skinnet fra gatelyktene. Nattens gatekunstnere har vært på ferde igjen.

- Jeg har blitt ferska av Securitas en gang. Da var vi tre writere, og en Securitas-vakt. Vi hev fra oss boksene og sprang som pokker. Han hadde ikke en sjans! ler taggeren med kallenavnet Vesp.

Av hensyn til arbeidsgiver har han valgt å være anonym, men det er ikke en angrende synder som har latt seg intervjue om sin fortid som en av byens mest aktive taggere. Anekdotene avsluttes med latter, og gamle bragder blir gjenfortalt med stolthet. Han kunne like gjerne fortalt om epleslang og ringpigg. Det er tross alt slik han ser på taggingen. Som simple guttestreker.

- Jeg startet da jeg var 13 år. Kicket var nok det viktigste i starten, sier Velg, som da gikk på ungdomsskole i Trondheim. Han ble avslørt allerede etter en uke.

- En av de første taggene jeg lagde var i gymgarderoben på skolen. Da hadde jeg 50 vitner, så det tok ikke lang tid før jeg ble ferska. Jeg lærte litt av det, smiler Velg.

Møtte et stort miljø
Ett år etter taggedebuten på ungdomsskolen flyttet familien til Hamar. Der kom Vesp raskt i kontakt med Velg, en annen tagger som jevnlig har satt signaturen sin på veggene i byen.

- Velg var den første jeg ble kjent med da jeg flyttet til Hamar. Vi hang mye sammen, plagde mange og gjorde mye drit. Det ble et relativt stort miljø, og vi tiltrakk oss også folk fra Oslo. Det ble til at vi fartet mye rundt i Hamar, Oslo og Trondheim, og tok tog, vegger og fasader. Alt vi kom over egentlig.

Det startet med «bombing».

- Å bombe er rett og slett å lage veldig lette og raske verk. Vi sprang byen rundt, og kunne droppe hundrevis av tags på kort tid. Det funker bra når man er tenåring og har mye energi, sier Vesp, og forteller at taggingen vokste fra å være et kick til å bli en livsstil.

- Da jeg ble mer kjent med hiphopkulturen vokste interessen. Det ble mer et personlighetstrekk, det var en del av meg. Det var ikke fordi det var kult, men det å kunne stikke ut og skape noe. Det er en skaperpuls. En kreativitetspuls!

Togtagging er favoritten
Favorittlerettet var tog, som han kaller «kunstverk på hjul».

- Det var alltid stas å lage grafitti på tog. Så stort som mulig egentlig. Der jeg bodde i Trondheim var det en togparkering som var helt ubevoktet og åpnet. Det var bare å hoppe over gjerdet, rusle bort og ta hele toget. Så gikk det en uke eller to før de ble hentet og rullet rundt i hele Norge. Det tok ikke lang tid før de sluttet å lagre tog der, gliser Vesp.

- Togene i Hamar er for så vidt enkle å ta de også. De står jo ganske lett tilgjengelige nede på stasjonen her, og de er ikke bevoktet i det hele tatt, sier Vesp.

Man merker at han tenner på tanken.

- Hender det at du får lyst til å børste støvet av sprayboksene?

- Ja, men jeg prøver å si til meg selv «du har barn, du har barn». Jeg trenger ikke flere lån enn billånet.
Som tenåring brukte Vesp lommepengene på spraybokser. Hvis han ikke hadde lommepenger, stjal han dem.

- I den perioden jeg holdt på kjøpte vi mye maling på Rema 1000. Det var ikke så dyrt. De boksene hadde en bra svartfarge. Samme som tectyl, som egentlig er det samme som rustfjerner. Sitter som f... på veggen, og flaskene sprutet som … ja…, sier Vesp.

- På dårlige dager var vi på Obs og Maxbo og bøffet bokser. Det var relativt risikofritt også. De trodde ikke at ungdommer kom og gjorde det.

- Syntes ikke butikkpersonalet at tenåringenes fascinasjon for maling på sprayboks var en smule mistenkelig?

- Det var ingen som stilte spørsmål. Eller jo, en gang. Det var butikksjefen på en Rema 1000 som sa «at du kommer f... meg ikke tilbake på veggen min». Jeg svarte «Det er greit det!». Han hadde forstått tegninga.

Skåner kirker og bolighus
- Hvordan valgte dere ut vegger?

- Det var fritt. Når du er 14-15 år sykler du hele tiden rundt. Du ser en vegg, og så tenker du «Denne veggen her er kul, den må jeg huske på!». Så kommer man tilbake og tar den en kveld man har fått tak i litt maling, sier Vesp.

- Det var egentlig helt tilfeldig hvilke vegger det var, men vi ville ikke ramme kirkebygg, private hus og boliger. Det ble mest offentlige bygg, by-sentrum og grå, kjedelige murvegger, sier Vesp, men innrømmer at han også har noen vindusruter på samvittigheten.

- Du har forståelse for at folk synes taggere kan være en pest og en plage?

- Ja, klart det. Hvis jeg hadde eid en butikk, kommet på jobb og funnet vinduene nedtagget hadde det vært litt nedtur ja. Men som 15 åring har man ikke sånn innsikt. Man skjønner ikke at folk synes det er kjipt måtte bruke to timer på å vaske vinduer om morgenen. Det var bare noe funny man gjorde. Man var i en gjeng som hadde det morsomt, og så tenkte man ikke noe mer over. Nå som jeg har blitt eldre forstår jeg jo at folk blir irriterte.

Akseptert av foreldrene
Vesp forteller at foreldrene visste om taggingen, men valgte å ikke si noe.

- Jeg har aldri sett det kriminelle i det, og det har ikke faren min heller. Så jeg har aldri fått kjeft hjemme, sier Vesp.

- Jeg mener det ikke er hærverk, men en form for kunst. Hadde man valgt å kalle det kunst i stedet for graffiti, så hadde det i større grad blitt akseptert. Mange av de jeg kjenner som var graffitiartister på 90-tallet er i dag anerkjente kunstnere, både nasjonalt og internasjonalt. Graffitien var et utløp for kreativitet. Jeg hadde aldri blitt så flink til å tegne, eller lagd så fine figurer til barna mine, hvis jeg ikke hadde drevet med dette, forklarer den pensjonerte taggeren.

- I Tyskland, Danmark og Nederland finner man flere vegger på størrelse med Triangelgården-parkeringen som er fullstendig dekket av graffiti. Hvorfor kan ikke vi ha et gatebilde som ser så rått ut, istedenfor et grått, kjedelig og trist ett? Gi dem en måned, og så lover jeg at veggen der hadde sett utrolig kul ut.

Razzia på gutterommet
Til tross for foreldrenses velsignelse, har sønnnens aktiviteter resultert i litt mobbing nå i etterkant.

- «Kunstneren som var litt uforsiktig» er en gjenganger, ler Vesp.

Da han var 15 år gjennomførte politiet en razzia på gutterommet.

- To nære venner av meg ble ferska, og ga ut en haug med navn. Så da kom politiet på besøk, forteller Vesp.

Etter razziaen satt Vesp i avhør på politistasjonen. Dette var det tredje avhøret i Hamar.

- Jeg satt der i seks timer, uten at de klarte å få noe ut av meg. Moren min var så nervøs at hun var helt ifra seg. Hun trodde de aldri skulle bli ferdig. Politiet tok meg med på omvisning, viste meg glattcella og sa: «Inne på en sånn en sitter kompisen din. Han har sagt at du var med på det». De prøvde alle mulige triks for utpsyking, sier Vesp og rister på hodet.

- Du vet at de vet hvem du er, og hva du har gjort. De vet egentlig alt, men de har ikke ett bevis. Det eneste de har er ryktet. Ryktet fra en eller annen drittunge. Det skinner jo på mange måter igjennom i avhøret også. Først prøver de å få deg til å innrømme noe. Når det ikke går prøver de å true deg med noe. Og så vil de ha deg til å tyste på venner. Men selv om noen tystet på venner så hadde ikke politiet mer enn et dårlig ord uansett. Det eneste som skjedde var at vennen din måtte inn til avhør også, og det var jo bare dumt. Så det var ingen som tysta på venner. 15-åringene vant alltid, sier Vesp stolt.

- Hadde de sjekket lommeboken min så hadde de funnet alle skissene mine, alle tegningene mine, og flere bilder. Men det gjorde de aldri, sier Vesp.

Les hele reportasjen i lørdagens papirutgave av HA!

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke