24. aug
 
Fargerik og energisk hyllest til ABBA
Tross en massiv vegg av lyd ble ABBA-showet en skikkelig happening, helt uten dødpunkter.

Publisert: 24.feb.2018 21:27
Oppdatert: 24.feb.2018 21:31

Det var lite å merke til at konseptet har blitt spilt i allerede et år. Her var det positiv energi fra begynnelse til slutt, og som gjorde det meget tydelig at sangerne og bandet virkelig elsker ABBA. En og en halv time med kun kjent musikk gikk meget fort, og på veg ut var det nok flere som merket at de rett og slett var blitt overveldet.

lite ALLSANG

De som trodde at det skulle bli høy allsangfaktor tok nok feil. Det hele foregikk i et heseblesende tempo, med kjappe scene- og kostymevekslinger, og av de 32 sanger som ble presentert var flere flettet inn i medleyer. Det var full trøkk fra begynnelse til slutt, og enhver som ville prøve seg på allsang ville ha blitt overdøvet av lydnivået.

Dessuten foregikk det ganske mye på scenen, det visuelle slukte rett og slett oppmerksomheten. For det første var lysshowet virkelig stort og flott, og matchet dermed lyden. Scenografien var det andre. Showet var liksom satt sammen i bolker, og mellom dem var det kjappe kostymevekslinger. Det passet stort sett til det som skulle komme. Sangerne beveget seg mye rundt på scenen, og henvendte seg både til hverandre og til publikum.

Særlig i medleyene, en «rock»-og en «nattklubb»-avdeling, strålte sangerne i sine roller, og disse delene hadde et stort showpreg.

Sammensveiset gjeng

De fem sangerne rullerte på melodistemmene, og dermed sto hver og en i sentrum. Det var artig å høre Knut Marius Djupvik og Tommy Fredvang synge «Knowing me, knowing you», mens damene sto for koringen. Det ble fort tydelig at her var det ingen fast rollefordeling, men de var på sitt beste når alle fem var med samtidig.

De fleste sangene foregikk i kjent form, mens solistene tok seg noen friheter. «Fernando» med Inger Lise Rypdal og Rita Eriksen ble en litt merkelig versjon, fordi de dro ut melodilinjene vel litt mye. Jannike Kruse derimot strålte virkelig i «The winner takes it all», og sang aldeles innlevd.

Knut Marius Djupvik tok en liten avstikker med «Pity the Child» fra Chess. Det var en sann maktdemonstrasjon av hans store stemme.

Litt personlig småsnakk og et intermesso hvor «Waterloo» møtte «Hompetitten» ga velkomne pauser i det fargesprakende og lydmassive showet.

Terningkast: 5

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke