Denne filmen får en til å spørre seg selv; er det første gang det kommer folk med en annen kultur til Midtvesten i USA? For slik virker det nesten i dette klissete dramaet. En prest og hans vakre kone skal ta over prestegjerningen i en konkurstruet og dårlig besøkt lokal kirke. Så en dag dukker en gruppe flyktninger fra Myanmar opp, og tilfeldigvis har disse tidligere bøndene samme religion de også, dermed får presten en idé (fra Gud) om å gjøre kirka om til en gård, og så, ja, så går resten av filmen akkurat sånn som du tror. Det er velmenende og humanistisk nok, men følelsen av «onsdagsfilm på TVNorge» går aldri bort. Dialog og skuespill er stivt og forsøkene på vittigheter blir stort sett flaue. Det er synd at man ikke klarer å behandle en egentlig fin historie om nestekjærlighet, som tar opp interessante problemstillinger om kulturforskjeller og emigrasjon, og attpåtil er basert på en sann historie, med annet enn overfladisk politisk korrekthet, endimensjonale karakterer og dørgende kjedelig forutsigbarhet. Det hjelper heller ikke at filmen er gjennomsyret av «gode kristne verdier» og gjør alt for å tekkes et «godt kristent» publikum. Kanskje hjelper det å være kristen, eller amerikansk, men det er ikke sikkert at alle kinogjengere i denne kategorien er så lette å tilfredsstille, selv om hovedrollen er en krysning mellom Jesus (med blekede tenner) og Job. Jeg håper og tror ikke det. Noe halleluja fra meg, får den i hvert fall ikke.

Terningkst: 3