25. aug
 
Fru Iversen kunne jo komme på kaffe

Publisert: 17.apr.2017 12:55
Oppdatert: 17.apr.2017 13:23

Hun sto i vinduet og betraktet likbilen som svingte sakte ut i Furnesvegen. Hun fulgte den med øynene til den ble borte ved lyskrysset.

Hun tenkte at hun burde visst pusse vinduene. De var blitt skjoldete etter det siste regnet. Et par visne orkide-blomster måtte fjernes. Småfuglene forsynte seg fra fuglebrettet. Det var på tide å fylle på litt frø. Fra tv’n lød den hyggelige stemmen til Skavlan.

Hun trakk pusten, rettet på brillene og gikk tilbake til ørelappstolen og hekletøyet. Ja, ja. Da måtte hun bare fortsette; luftmasker og halvstaver, to kast. Ja, ja. Kanskje det var på tide med en kaffekopp? Hun kunne jo invitere fru Iversen over også. Om enn ikke akkurat i dag ….

Harald Iversen betraktet seg selv i speilet, og var fornøyd med det han så. To uker på Lanzarote hadde gitt ham en frisk farge. Øyenbrynene var fremdeles kraftige og mørke. Posene under øynene ville vel bli mindre markante etter noen dager uten alkohol, tenkte han.

Botox-behandlingen i panna var særdeles vellykket, og snart var det halsens tur. Tennene syntes hvitere nå, og selv om håret var tynt, var han ikke blitt helt grå enda. Nei da, slett ikke verst! Og Milla var ikke flau over å ha en så mye eldre kavaler, snarere tvert imot. Hun hadde virket stolt over å presentere ham for sine foreldre i den lille landsbyen utenfor Costa Blanca.

Selv om han ikke skjønte alt hun sa, fikk han med seg at hun nevnte en grande hacienda en Noruega, og at hun skulle bli med på besøk dit, og kanskje etter hvert gifte seg med ham. «Mi marido, te quiro!»

De hadde hatt noen hete dager på hotellet, før han måtte forklare for Milla at han først måtte hjem til sine forretninger uten henne, men at han om ikke lenge kom tilbake. Milla hadde grått da han dro, men var også blitt tydelig lykkelig over smykkene han forærte henne.

Han gikk ut av rekkehuset, fant fram sykkelen, og tråkket lett nedover mot Hamar sentrum. Han ville kjøpe torsk hos Knutstad & Holen, og ha middagen ferdig til Solveig kom hjem fra Kulturhuset. Hun var såkalt kulturhusvenn, og var veldig stolt av det. Harald fnøs ved tanken.

Etter middagen ville han fortelle henne at hun heretter nok måtte klare seg sjøl. Han hadde truffet en annen, og orket ikke mer av klaging og småligheter. Så ville hun vel trygle og be, gamle kjerringa, men denne gangen ville han ikke bøye seg.

Men først ville han se om Grethe. Han satte posen med fisken i uteboden, og sykkelen inntil veggen. Grethe satt med hekletøyet i fanget, og ble glad for å se ham. «Nei, så godt du ser ut, Harald!», og «så hyggelig at du vil se om en gammel venninne!»

Grethe hadde han kjent siden de gikk på barneskolen sammen i Moelv. For noen få år siden hadde hun flyttet til en blokkleilighet rett vis-à-vis, noe de begge hadde satt pris på. Grethe kunne han snakke med om alt, hun var som en fortrolig søster, alltid forståelsesfull og hengiven.

Nå ville han fortelle henne om sine planer, kanskje høre om Milla kunne få bo hos henne inntil Solveig var ute av huset.

Han ble etter hvert servert en liten cognac før Grethe innstendig ba ham om å komme seg hjem til Solveig. Han hadde følt seg litt nummen og rar, og lystret anmodningen.

Hun hentet kaffekoppen og en bit mørk sjokolade. Det skulle jo være så sunt. Harald. Følte hun sorg eller lettelse? Stakkars fru Iversen! Stakkars Solveig. Alt hun hadde måttet tåle!

Selv hadde hun tenkt at det før eller senere skulle bli henne og Harald. Det hadde aldri vært noen andre for henne. Hun hadde hatt et par «friere», men de ble bestemt avvist. I russetida hadde hun gitt tydelige signaler om sine følelser overfor Harald, men han hadde bare hatt øyne for Lise disse dagene.

Etter militærtjenesten kontaktet han henne, og lurte på om de kunne ta en øl sammen. Da har han vel endelig funnet ut at han har savnet meg, tenkte hun. Men han ville i stedet betro henne at han hadde truffet ei kjekk jente fra Tangen; Solveig, het hun. Han kom nok til å gifte seg med henne. Så skjedde, og de hadde nå vært gift i førti år. Men de fikk aldri noen barn.

Hun og Harald holdt allikevel en viss kontakt med hverandre, telefonsamtaler og kaffe-treff, i alle de år som gikk fram til hun fant det for godt å flytte til hans nabolag. Da ble det mange hyggelige samtalekvelder mens Solveig var på Kulturhuset – uten at det noen gang skjedde noe.

For en bunnsolid mann Harald er, tenkte hun ofte. En klem når han gikk igjen, det var alt. Men etter hvert begynte han å fortelle henne om sine mange eventyr – som han kalte det. Hun forsto med ett at han ikke helt var den hun hadde trodd, og at han aldri hadde vært noen god ektemann for Solveig.

Han innrømmet at hun mang en gang ville kaste ham på dør, og at hun nok hadde lidd under alle episodene hans. Selv mente han hun bare måtte finne seg i det, gamle kjerringa, og at hun uansett ikke ville klare seg uten ham, hverken økonomisk eller praktisk. «Det er bare du som får høre om dette, Grethe,» sa han, «du er liksom søstera mi, du!».

Da han for litt siden spurte henne om å få et lite lån, slik at han kunne komme seg på en «velfortjent» ferie for seg selv, hadde hun motstrebende sagt ok. Han forsvant med det siste av sparepengene hennes, og nå satt han her og foreslo at hun skulle ta imot den nye, spanske flammen hans!

Hun tenkte på den gangen for mange år siden, da de hadde vært på en konsert på Domkirkeodden, og hun hadde vært sjåfør slik at han kunne ta seg et glass. Solveig hadde vært bortreist – det var noe med en syk tante i Mesnalia. Han insisterte allikevel på å kjøre bilen hennes hjem, og det hadde jo gått fryktelig galt. Og selvfølgelig måtte hun stå som fører av bilen i skademeldingen. Det ble en gedigen reparasjonskostnad.

En annen gang tryglet han om et «lån» for å betale spillegjeld han hadde rotet seg opp i. Hun visste ikke helt om de den gang var blitt enige om tilbakebetaling, men hittil hadde hun ikke sett noe til det. For ikke å snakke om alle de dyre klokkene og/eller solbrillene han bare ønsket seg så inderlig til jul og fødselsdager. Noe Solveig ikke hadde noe forståelse for, men han var sikker på at Grethe så annerledes på det…..

Hun kjente med ett at hun ble kvalm. Så mye hun hadde forsaket for Haralds skyld! Rett og slett dum hadde hun vært! Tenk om hun kunne hatt barn og barnebarn, slik som de fleste venninnene på hennes alder. At hun kunne gå slik og vente helt til alt var for sent. Og hva var det egentlig hun ventet på? Det hun i alle år hadde følt for ham ble plutselig snudd til et intenst hat. Alle hennes håp, alle hennes forsakelser ble til et hånende kor av stemmer.

Hun sjekket for åttende gang klokkeslettet for timen hos geriater på sykehuset neste dag. Det var en niese som hadde bestilt den første timen for henne, etter at hun med ett ikke fant vegen tilbake fra en handletur i sentrum. Heldigvis hadde hun adressen i håndveska, slik at en hjelpsom drosjesjåfør kunne kjøre henne hjem. Der ventet niesen. Hun hadde et ærend i Hamar, og ville se om henne samtidig. Da hun forsto hvorfor tanten kom hjem i drosje, var hun blitt synlig bekymret, og umiddelbart kontaktet fastlegen ved Ankerskogen legesenter. Deretter hadde hun ledsaget henne til henvist time hos geriater. Begynnende demens, hadde de sagt på sykehuset. Uff! Hun fikk vel i morgen fortelle om stemmene også. De begynte å bli plagsomme. Kanskje det var noe medisin hun kunne få.

Hun måtte hekle litt til. Men her var det da blitt helt feil? Hun måtte rekke opp og begynne på nytt. Det var vel forresten best hun først vasket opp det brukte cognac-glasset. Den lille flasken fra medisinskapet og dråpetelleren kom behørig tilbake på sin plass. Begynne på nytt. Luftmasker, halvstaver og to kast. Fylle på fuglebrettet.

Nå ble det bare henne og småfuglene. Men Solveig Iversen kunne jo komme over på kaffe en dag …

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke