25. aug
SOLO: Knut Kippersund er vant til å opptre, men lørdag holdt han sin første solokonsert. Det ga mersmak, og han etterlot seg et fornøyd og smilende publikum.
 
Overrasket og innfridde på solodebuten
The Voice, MGP, samarbeid med symfoniorkester og storband. Knut Kippersund har sunget mye med andre. Lørdag valgte han å stå helt alene. Anmeldt

Publisert: 29.sep.2018 21:20
Oppdatert: 29.sep.2018 21:24

På Hamar Teater er han litt på hjemmebanen. Søsteren Johanne ordner lys, svogeren Eivind ordner lyd og mamma Inga-Live har plassert stolene.

Så er det opp til Knut. Å vise publikum det musikalske universet som han lever i og for, med en 50 publikummere til stede. Han fyller rommet uten å blunke. Jo, litt flirete og smånervøs i starten, men det er lov. For blant litt tøysing dykker det snart også dypere tanker opp.

Og slikt er det også med det musikalske, det går hånd i hånd. Noen ganger lekende lett, andre ganger med dyp innlevelse og tyngde. Sentralt står den seige energien han synger med, som er meget behagelig å høre på. En flott stemme, som ble sagt på TV. Men det er mer enn flott. Han er helt tydelig i en utvikling, noe som er også merkbart gjennom kvelden.

Sjarmerer og presterer

Han starter lavmælt, med sin versjon av «Fields of Gold», med en helt egen og fin frasering. I «Like a movie» kommer det runde og polerte fram, som er så typisk for Knut. Men så skjer det. Med arien «When I am laid in earth», i en egen versjon. Denne nydelige utførte sangen, særlig i falsetten, får hele salen til å holde pusten, for å ikke gå glipp av et øyeblikk. Når Knut går inn for det, klarer han faktisk å trollbinde sitt publikum.

Etter pausen utvider det musikalske inntrykket seg. Knut er mer til stede, mer fokusert på tekstene. Han er god på dynamikken, men blir enda bedre nå. Det smeller nesten av «Rocket man», og likevel leverer han en imponerende lavmælt avslutning.

I de neste låtene blir det tydelig at han er mest sanger, ikke pianist, for spillet hans står noen ganger i veien for sanguttrykket. Å høre han trøkke på i «Million reasons», og slippe seg mer løs, er nesten som en befrielse. Det kan tenkes at det blir mer av dette hvis han slipper å sitte ved tangentene selv. Samtidig er det godt at han gjør det. For hans egne låter vinner på det. Særlig «Lost boys» gir en nydelig stemning, og han leker seg med både tempo og dynamikk. En rørende låt, med en personlig tekst, et høydepunkt.

Og akkurat som han forteller ledig og humoristisk om livet sitt, om det som betyr noe, viser han musikalsk humor til slutt i «Take on me». Overraskende når han opp til de høyeste tonene. Glimt i øyet, fryd, stolthet, livslyst. En herlig blanding som virkelig smitter over på publikumet!

Terningkast: 5

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke