19. aug
VED BRUA: Aleksandris Melgalvis fortalte både sin sønn Tor Melgalvis og sin kone, Ragnhild Melgalvis, om hendelsen da han i 1970 ble hentet på jobb, fraktet til Framnesbrua, der han ble både truet og fikk en omgang juling – av to karer som minnet han om hans taushetsløfte fra den gang han var tilknyttet US Army rett etter krigen. Foto: Remi Laakso
 
Filmskaper jakter på en krigsthriller
Dokumentarfilmskaper Tor Melgalvis jakter nå på en krigsthriller. Om sin egen far, Aleksandris Melgalvis (1924-1991).

Publisert: 15.apr.2016 10:15
Oppdatert: 15.apr.2016 10:21

Det er en historie i ren John le Carre-stil; i sporene etter faren – fra hans oppvekst i Latvia, gjennom jobb som propaganda-fotograf for nazistene, til jobb for US Army, som fotograf under Nürnbergprosessen – og etter hvert hans ferd til Norge, til Brumunddal, et liv som familiefar – og til en dramatisk konfrontasjon med sin fortid, ved Framnesbrua i 1970.

Melgalvis-navnet er svært kjent i Brumunddal, mest av alt kjent som fotballnavn. Han likte godt fotball, latvieren Aleksandris, og sønnen hans, Rune, ble god. Fotballgutter ble også barnebarna hans, datteren Solveigs sønner, Øyvind, Vegard og Aleksander. Men ingen av guttene kjente noen gang til far og bestefars historie.

– Det var et ikke-tema, så enkelt var det, sier Tor Melgalvis, Aleksandris og Ragnhilds tredje barn.

Men han ga seg ikke. Nysgjerrig som han var. Og er. Det er ikke uten grunn for at Tor Melgalvis er blitt en anerkjent dokumentarfilmskaper i Innlandet.

På slutten av åttitallet fikk han for første gang høre litt fra sin far; historien om ferden fra Trapene i Latvia, oppveksten, om andre verdenskrig – og årene rett etter krigen.

Valget

Som skoleflink fikk Aleksandris plass ved VEF i Riga, kjent elektronikkfabrikk og skole. Samtidig havnet han i en uvirkelig situasjon, mellom Stalin og Hitler.

– Som tjueåring sto han der, i valget – og han valgte å verve seg som ubåtmannskap for tyskerne. Året var 1944, forteller Tor Melgalvis.Slik begynte noe som skulle bli en ytterligere dramatisk tid for den unge mannen. Da tyskerne oppdaget at latvieren var fargeblind ble det ingen ubåttjeneste. Han ble sendt på rekruttskole nær Gdansk – og sendt videre til Berlin, med beskjed om å melde seg på et arbeidskontor. I Berlin traff han en gammel kjenning, en tidligere lærer fra skolen/fabrikken i Riga, som nå sto foran ham som SS-offiser.Den tidligere læreren sendte Aleksandris til byen «Alt Buchhorst», sørøst for Berlin, inn i propagandaminister Joseph Goebbels tjeneste. Året var fortsatt 1944.

– Far kalte stedet for «Filmstället», forteller Tor Melgalvis.

Og det er herfra, fra stedet hvor blant annet den tyske ukeavisa ble laget, at historien om Aleksandris Melgalvis igjen skyter fart.

– Han fortalte at han jobbet for ei matrone av ei dame, som sendte ham ut på oppdrag – både for ukeavisa, Goebbels propagandamaskin – men også spesialoppdrag, hvor de filmet nye våpen, nedslagsfelt og annet. De jobbet tett oppunder offiserene, og han sa blant annet: «Tor, da kjørte jeg staselig bil med hakekors foran på hver skjerm.»

Aleksandris Melgalvis fortalte sønnen at han var med på å dokumentere bombingen av både Hamburg og Dresden, og han var til stede da Berlin ble lagt i grus. Han jobbet helt opp mot krigens slutt, før han ved nok en tilfeldighet ble plukket opp på gata og sendt til Østerrike, i dekning på en bondegård.

Nürnbergprosessen

Da krigen var over ble han flyttet inn i en flyktningleir, «Glasenbach» sør for Salzburg.

– Det ble utlyst en stilling som nattelektriker på sykehuset til US Army. Aleks søkte jobben, og fikk den. Det var mange søkere, men han fikk jobben mot alle odds – spesielt med tanke på at han, på grunn av krigen, og at han flyktet, aldri fikk noen offisielle papirer på hva han kunne. Han fortalte at han syntes dette var merkelig og begynte etter hvert å lukte at noe måtte ligge bak.

– Han ble etter hvert «handyman», sjåfør – og endte til og med opp som sikkerhetsklarert fotograf under Nürnbergprosessen. Der oppdaget han sin egen sjef fra det han kalte «Filmstället», matronen, på plass som vitne i Nürnbergprosessen, og det viste seg at hun var amerikansk spion.

– Han skjønte at hun hadde brukt ham, som «agent», om du vil – og han fikk senere innsyn i sin mappe – og han fortalte at han fikk dette bekreftet, at han hadde sett et agentnavn som hale bak sitt eget navn.

Aleksandris Melgalvis var tilknyttet US Army fra 1945 til 1951. Sønnen Tor har fått tilgang på mappa – og derfor fått dette bekreftet.

– Men jeg har kun fått tilgang på den sivile mappa, fra US Army. Etterretningsmappa har CIA, den har jeg ikke fått kloa i, og jeg har vært i kontakt med amerikanske eksperter som sier at dette er en umulig oppgave.

Til Norge

1951 gikk ferden til Norge. Til Grimstad.

Tor Melgalvis forteller at det var snakk om Sør-Amerika, både om Brasil og Uruguay – men at Norge ble landet, også fordi Aleksandris Melgalvis var tuberkulosesjuk. Han søkte en jobb som elektriker hos Brinch i Brumunddal, og fikk jobben etter anbefaling fra flyktninghjelpen. Her oppdaget sjefen, Reidar Brinch, at latvieren hadde gode evner, han ble hentet inn på tegnebordet – og ble etter hvert blant annet sterkt delaktig når den populære strømmåleren «Brinch-meteret» ble til.

Aleksandris Melgalvis levde sitt nye liv i Brumunddal, han traff Ragnhild, de stiftet familie – og sekstitallet gikk sin gang. Til en dag ... I 1970.

– Far fortalte at han hadde arbeidet overtid, han låste døra på jobben, og så sto det to karer der. Han ble dratt inn i en bil, og de kjørte til Framnesbrua – hvor han fikk en pistol trykket mot tinningen – og så fikk han en grundig omgang juling. Dagen etter ringte telefonen: «Beklager det som skjedde i går, Aleks, men det heter ikke 25 år lenger, nå heter det 75 år.

Tjuefem år? Syttifem år?

– Det var akkurat tjuefem år siden han skrev under på en taushetserklæring da han jobbet for US Army, han koblet det med hendelsen på Framnesbrua – og tenkte nok amerikansk etterretning, CIA ..., sier Tor Melgalvis.

– Han sa sjøl at han ville holdt løftet uansett, til evig tid, men at hendelsen forsuret livet hans.

Puslespill

Dokumentarfilmskaperen er nøye på å understreke at han fortsatt jobber for å verifisere historien som hans far fortalte. En god del er i dag på plass, men mye mangler – og han etterlyser både opplysninger, bilder og eventuelt film som kan være til hjelp.

I mer enn ti år har dokumentarfilmskaperen jaget i sin fars fotspor; i Latvia, i Polen, Tyskland, i Østerrike, i dokumenter, på internett – og gjennom eksperter. Jakten på krigsthrilleren er støttet finansielt i tre omganger av Innlandets filmfond «Film 3», og Ringsaker kommune har bidratt med penger.Han har engasjert en researcher, Lotte Wikant, for å hjelpe seg. Hun jobber for tysk TV, ARD, som stringer i Norge og har tidligere jobbet som researcher for kjente TV-programmer i Norge.Tors mor, Ragnhild (81), sier hun synes det er helt greit at sønnen nå jakter historien om faren og jobber mot en dokumentarfilm.

– Fortalte mannen din deg om hendelsen på Framnesbrua i 1970?

– Ja, men ikke før en uke etter.

– Hva tenkte du? Ble du engstelig?

– Jeg tenkte nok på det, spesielt på om de skulle komme tilbake.

Det skjedde ikke.

For Tor Melgalvis fortsetter jobben med å jakte i farens fotspor, fortsatt mangler brikker i puslespillet, og neste ledd vil være å lage en pilot, en smakebit, som kan presenteres for samarbeidspartnere, som for eksempel NRK.

Men akkurat nå trenger han mer hjelp, og ønsker at de som måtte vite noe tar kontakt.

– Alt er av interesse. Alt som har med Aleksandris Melgalvis å gjøre, sier Tor Melgalvis.

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
PÅ JOBB: Aleksandris Melgalvis på jobb hos Brinch i Brumunddal.
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke