25. aug
PRØYSEN FOR ALLTID: Kristine Lundsbakken (29) har alltid vært Prøysen-fan. Hun latet som hun likte Spice Girls en stund, men hun brøt seg ut av Prøysen-skapet.
FOTO: DAG W. GRUNDSETH.
 
Jinta
Ungjinta sa hu digga Spice Girls. Men hu kom ut av Prøysen-skapet. – Egentlig syntes jeg alltid at Alf Prøysen var kulere, sier Kristine Lundsbakken (29).

Publisert: 10.jul.2016 08:18
Oppdatert: 11.jul.2016 11:49

Så er vi her igjen, hos dikter’n. Snart har’n bursdag. Igjen. Og så samles vi rundt Prøysenhuset, inniblant blommer og gras og andre vekster. Unger, voksne og gamle.

Det har blitt så flott her. Og koselig. Inni skogen, bare noen meter unna trafikkmaskinen E6. Og inne er det kaffe og pannekaker og blåbærsyltetøy. Og peisvarme. Og sang. Og trivelige folk.

Det er virker nesten helt ufarlig. Om vi ikke blir med inn i tekstene, da, og begynner å tenke oss om …

Men det må vi jo, og da er det fint å bli med Kristine Lundsbakken i hennes forestilling. Da kan vi både humre litt, til og med le, kanskje tørke en og annen liten tåre – og i alle fall kjenne på oss sjøl – og tenke oss litt om, på hva slags folk vi er, egentlig. For dikter’n lever. Også i vårt årtusen.

Kristine Lundsbakken har tenkt litt, mye, og kanskje er det derfor hun har strikket sammen disse visene, og stubbene, om Alf Prøysens jenter.

«Jinter» har hun kalt framføringen, ganske enkelt, og så står hun der, da, på den enkleste scene, sammen med fløyte, rytme og saksofon (Hogne Moe) og gitar (Roger Strand) – og slik har ni låter og fem stubber blitt en fin, liten fortelling om Alf Prøysens tanker om «jinter».

Hun er blitt stor nå, jinta. Men det er kanskje ikke så lenge siden hun var liten, der hun fulgte foreldrene i gymsalen i Vallset, da folkedansgruppa danset til Prøysen-låter, og etter hvert satt hun i amfi’n, i Kvennstuguteatret – og hun kunne alle sangene, og snart var hun på scenen. Hun også.

I dag er hun formidler, ansatt ved Prøysenhuset.

– Det har vært en drøm siden jeg var liten, å jobbe i Prøysenhuset. Men det var jo så langt unna Vallset …

Hun har tatt sin utdannelse, ved musikklinja ved Stange videregående, ved Viken folkehøgskole, ved Høgskolen i Telemark, ved Universitetet i Oslo, ved Norges musikkhøgskole, til og med har hun en master i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Og hun har jobbet ved Norsk Folkemuseum. Og Hedmarksmuseet. Og Kirsten Flagstad-museet.

– Jeg jobbet også ved det gamle Prøysenhuset, i helgene, men det var helt annerledes …, kanskje kom det ingen …, eller, en gang kom det en person på en dag.

Nå er det mer travelt.

– I vår har det vært travelt. Mange grupper.

– Hva er så kult med Prøysen?

– Det er viktig for meg at han skrev på dialekt, og at han sa så mye med så få ord – og at han la så mange lag i diktningen. Og så har jeg alltid vært så interessert i historie. Jeg blir vel egentlig mer glad i Prøysen til mer jeg får vite.

– Men …

– Men hva?

– Det er jo fortsatt noe av det laveste du kan drive med ...

- Hva da?

– Prøysen. «Du som er så flink til å synge, hvorfor synger du ikke opera?», spør folk.

– Og eliten, hva gjelder der?

– Klassisk, opera, jazz. Og en del av folkesangen: Setesdal, Gudbrandsdal, kanskje …

N’Alf hadde antakelig digga denne jinta; «Drømmen var å jobbe i Prøysenhuset. Men det var jo så langt unna Vallset ...»

Men alt er jo langt unna Vallset, er det ikke?

– Vallset er ei bygd der alle kjenner alle. Der får alle vite hva som skjer, ganske så kjapt. Det er artige folk i Vallset, kulturpådrivere, mange frivillige. Ei dugnadsbygd.

– Ei hillbillybygd? Jakter, fisker, holder seg for seg sjøl ...?

- ...

- Liker du ikke stempelet?

– Nei ... Jeg vil heller ha stempelet som kulturbygd, og ... Om en er ung eller gammel, så får alle være med.

«Kjæm du fra Vallset. er du ingen kop», heter det i sangen.

– Ingen kop ...?

- Da er du ikke dum, da ..., skjønner du? Stå og kope, stå og glane, han var så kopete, så dum, skjønner du ...? Du har hørt om åskop, har du ikke?

– Du vil ikke identifisere deg med folk fra åsa, er det det?

– Nei.

«Prototypen på en hedmarking ... Kald og rolig, ingenting går fort, mange vil nok kalle meg for en bondeknøl, han er ofte større tulling sjøl», heter det også i sangen.

- Kald og rolig, det er jeg nok, men jeg er da også med på veldig mye. Og ... Impulsiv, det er jeg jo ...

- Men vallseting ...?

- Ja.

– Du sier ikke at du kommer fra Hamar, da ...?

- Nei, nei, nei. Jeg sier jeg er vallseting, jeg er stolt av å være vallseting.

Hun starter med «Genservise», leser en stubb, synger «Pikeønske fra en veranda» og «Vise for gærne jinter», selvsagt, og så en stubb, og så ..., ja, så trøkker hun til, med «Sjette gongen» og lørdagsstubben «Jinta ved storgrana». Så sitter vi der. Og kope...?

– Jenta ved storgrana ... En stubb. Det handler om jenta som står der, med belteløse kåpe, i ulykka. Det regner på henne. Ingen hilser. Folk later som de ikke kjenner henne. Skammen. Hun ser mot dansen, der er gutten som gjorde henne gravid, som ikke vil ha henne ...

- Sjette gongen ...?

- Ja ... Så står hun der ... Og venter. For sjette gangen. Men han kommer ikke. Ikke denne gangen, heller.

Hun sjøl er alenemor. Og bor i dag i Ottestad. Og stas er det, når hun og Tille (6) reiser til Finnskogen. Til hytta, eller «slektsplassen», som kanskje Kristine sier.

– Der er det voldsomt mange plasser å fiske ...

- Fiske? På Finnskogen?

– Skal vi dregge? Skal vi balansere på murveggen langs elva? Abbor er godt, men det er kult med gjedder. Dritkult. Sønnen min fikk to abbor. Det var stas. Han var med bestefar for å tilberede abboren, og ... «Nå skjær vi opp fisken med en diger kniv!» Og: «Nå tar vi ut magan på’n!» Og: «Nå steker vi’n i godt smør!»

- Og så har vi’n på brødskiva.

«Je sto og stødde veggen mens æille andre dæinse ...»

Førtifire er vi. Foran scenen. Og stille sitter vi. Og lytter.

– Hva var det? Hva skjønte Alf Prøysen? Om jenter?

– At jenter hadde viktige ting i livet sitt, selv om de kanskje bare var hjemme. Jentene hadde drømmer de også, mål og mening, selv om de ikke skulle bli noe annet enn husmor.

– Og i dag, har vi skjønt det? Er vi utdannet, vi gutta?

– Ha-ha-ha! Utdannet, det blir dere nok aldri. Og det er nok sikkert noen i dag også, som skaffer seg ei dame for å stifte familie, for å ha noen til å stelle i huset. Men det er viktig å huske på å gjøre jobben sammen. men også å gjøre ting hver for seg. Vi er jo forskjellige alle, uansett.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke