17. aug
 
Krim
Denne novellen er skrevet av Kaja (12) ved Solvang skole, i forbindelse med HAs påskekrimkonkurranse 2019.

Publisert: 08.apr.2019 13:37
Oppdatert: 08.apr.2019 13:52

«Alaiia?! Vi drar nå!» Det var mamma. Flyttebilen leverte alle eskene i går. Jeg tok med meg den lille bagen min ut i bilen. Lillebroren min hørte på musikk, og han er så irriterende. «Gabriel! Skru ned musikken!»

Jeg ville egentlig ikke flytte til Hamar. Jeg ville bli her i Oslo. «David! Kom da!» Det var mamma igjen. Hun satte seg i bilen. Pappa kom like etter. Nå var det bare å sitte i bilen i tre timer. Nesten det eneste jeg så denne bilturen var trær. Ubetydelige trær. Jeg lukket øynene. Jeg sovnet.

“Alaiia? Alaiia? Vi er fremme.” Jeg åpnet øynene og så mamma inn i øynene. Jeg gikk ut av bilen og så meg rundt. Det var helt stille. Huset vi skulle flytte inn, lå i enden av gaten. Nabohuset på andre siden av gata virket litt forlatt. Ikke noe lys fra vinduene, ingen planter, tørt gress. I søppeldunken fløt søpla over.

LES OGSÅ: "Ringens hemmelighet" av Erle Bevolden

I huset ved siden av det forlatte huset, lyste det fra vinduene. Det virket som at en familie bodde der. Stor familiebil. Huset var over to etasjer. I vinduet i andre etasje var det mørkt. Nei, der. Lyset skrudde seg på. Jeg så en jente i vinduet. Hun hadde langt, brunt hår som meg. Jeg hørte en dør ble åpnet. Det var fra huset ved siden av vårt. En gammel dame kom ut på trappen. Hun hadde litt krummet rygg, og gikk i en blomstret kjole, strikkejakke og tøfler. Hun smilte. Det strålte omsorg av henne.

Den gamle damen brukte lang tid på å komme seg ned trappen. Jeg gikk bort og hjalp henne. “Hei! Kan jeg hjelpe deg med noe?” spurte jeg. “Ja takk, kjære deg. Kunne du gått bort og hentet posten for meg?” svarte hun. Jeg gikk bort og hentet posten. “Tusen takk! Det var da veldig hyggelig at du ville hjelpe en så gammel dame som meg,” sa hun. “Det var bare hyggelig.” “Hva heter du da, vennen min?” “Alaiia. Jeg kom nettopp. Jeg skal flytte inn i det huset” sa jeg mens jeg pekte på huset vårt. “Så hyggelig da! Da ser jeg deg sikkert i morgen.” “Ja.” svarte jeg. “Og forresten! Jeg heter Ruth Mari, men du kan bare kalle meg Ruth.

Jeg gikk bort til bilen igjen. Mamma og pappa hadde nesten pakket ut alt fra bilen. Jeg hentet bagen min og gikk inn. Huset var veldig fint. Det hadde to etasjer, var høyt under taket og hadde store vinduer. Jeg gikk opp på rommet mitt. Det var stort. Jeg likte skråtaket veldig godt. De fleste møblene var på plass fordi mamma og pappa allerede hadde vært her og satt alt på plass. Vi mangler bare litt ting her og der.

Jeg var sliten. Badet er på andre siden av gangen. Jeg gikk og pusset tennene, sa god natt til mamma og pappa, så la jeg meg. Jeg våknet av Gabriel. Han hørte på musikk igjen. Jeg tok på meg klærne som lå i en av eskene, gikk ned, og lagde meg frokost. Jeg ble bedt om å sette tallerkenen i oppvaskmaskinen.

LES OGSÅ: "Mordet i Moelv" av Amina Ringstad Wiik

I dag hadde jeg bestemt meg for å gå meg en tur. Gå meg en tur i nabolaget. Jeg tok på meg skoene som sto i gangen. Vi hadde enda ikke skaffet oss en skohylle. På vei ut møtte jeg på Ruth. Hun smilte som vanlig. Jeg hilste, og gikk videre. Det lå en matbutikk ikke langt unna. Da kan jeg gå innom butikken og kjøpe meg noe godt, tenkte jeg. Det var en Kiwi-butikk. Jeg hilste på damen bak kassen. Hun virket sur. Ikke fornøyd med jobben sin, liksom.

Jeg gikk og fant det jeg skulle ha. Det ble en Oreo-pakke og en Is-te. Jeg betalte og gikk. Da jeg kom ut av butikken, så jeg en jente. Det var nabojenta med det lange, brune håret. Jeg tok henne igjen. Hun skvatt litt. Så rart på meg. “Hei!” sa jeg andpustent. “Hei?” “Jeg er hun nye jenta som flyttet inn i går,” sa jeg mens jeg pekte i retning huset. “Og hva heter du?” spurte hun. “Alaiia” “Jeg heter Ava. Ava Dawson. Jeg bor i det huset der” sa hun mens hun pekte. “Jeg vet,” skulle jeg til å si, men droppet det for å ikke virke creepy. “Hvor gammel er du?” “17, eller blir 18 i september.” Jeg ble nettopp 18. i juni, altså for en måned siden.

Vi bare snakket helt til vi kom fram til husene våre, hvor vi skilte veier. Da jeg kom hjem begynte jeg å rydde ting på plass. Resten av dagen bare tegnet jeg. Jeg elsker å tegne. Jeg tegnet hele tiden, eller nesten vertfall. Det begynte å bli sent og jeg begynte å bli trøtt i øynene. Jeg gjorde meg klar for sengen. Da jeg gikk inn i skapet for å finne pysjen min, så jeg et hull. Et svart lite hull.

Jeg gikk nærmere. Nei. Det var ikke lite. Det var et stort hull. Jeg løp ned trappen for å finne en lommelykt. På vei ned trappen spurte pappa «Hva er det du gjør?» «Ikke no. ...» Jeg løp opp igjen. Skrudde på lommelykten og lyste inn mot hullet. Først så jeg ingenting. Der. Jeg skimtet noe av metall. Jeg strakte hånden min gjennom hullet. Jeg lette meg frem med hendene. Der kjente jeg noe.

Metallet var kaldt på huden. Jeg tok tak i tingen og dro den ut fra hullet. Synet skremte meg. Jeg var i sjokk. Jeg skulle bare gå og sette på meg pysjen, og her står jeg med en pistol i hånden. Hvem skulle trodd det? Jeg flyttet inn i går.

LES OGSÅ: "Den forsvunnede" av Sofie Holm Kvarstad

***

“Kan bare ikke tro det!” sa Ava. “Hva da?” “At vi har vært venner i over ett år.” “Oi! Det har jeg ikke tenkt på!” Nei... Jeg hadde ikke fortalt henne om den gangen jeg fant den pistolen. Etter at jeg fant den la jeg den tilbake, og dekket til hullet sånn at ingen kunne se noe.

Kanskje jeg burde si det. Ja, jeg gjorde det. “Du Ava.....” “Ja?” “Det er noe jeg må fortelle deg. Ehmm. For cirka et år siden, så jeg et hull i klesskapet. Inne i hullet, fant jeg en pistol.” “En pistol?!” “Ja, en pistol!” “Og du har ikke sagt det før nå?” “Nei …” Det så ut som at hun satt og tenkte. Tenkte på hvorfor i all verden har jeg ikke sagt det før.

Jeg har ikke sagt det før fordi jeg var usikker. Det kom som et sjokk. “Vet du om hvorfor den ligger der?” spurte hun. “Ikke en anelse!” “Vi må finne ut hvem som har lagt den der.

***

Det har gått en stund nå. Jeg har ikke sagt til noen andre enn Ava, om det med pistolen. Ikke en gang mamma og pappa. Jeg og Ava har ikke meldt ifra til politiet enda. Kanskje vi burde gjøre det?

***

Jack Dawson

Det er ingen som har funnet ut om drapet for 5 år siden. Jeg flyttet fra Hamar for litt over ett og et halvt år siden. Jeg har flyttet hele 3 ganger etter drapet. Noe jeg har tenkt veldig mye på i det siste, er hvorfor jeg drepte henne. Jeg angrer. Men jeg har blitt vant til det.

Jeg bor på Nes nå. Det er annerledes. Jeg liker meg her. I et hus langt borte fra alle andre. Ingen har fått vite om drapet. Jeg trenger ikke å være redd for å bli sett. I hvert fall ikke her.

Jeg åpnet avisen. Kom tilfeldigvis på side 4. Jeg så et stort bilde av Hamar-skiltet. Skiltet man ser når man kjører inn til Hamar. Jeg kjente at pulsen begynte å stige. Jo mer jeg leste, jo høyre steg pulsen. I avisen sto det om en jente med navn Alaiia Lee Harris. Denne Alaiia hadde funnet en pistol i skapet sitt. Min pistol. Pistolen jeg brukte i drapet for fem år siden. Jeg hadde glemt å ta med pistolen min. I avisen står det at hun er 19 år. Tre år yngre enn meg. Alaiia vet for mye. Jeg måtte finne denne jenta.

***

Da var det gjort. Politiet var kontaktet. Jeg var litt redd for hva som kom til å skje. For å tenke på noe annet, gikk jeg inn på Facebook. En venneforespørsel. Jeg klikket inn på forespørselen. Det var en gutt på profilbildet, ved navn Jack Dawson. Han var kjekk. Hadde brunt hår, brune øyne og hadde en litt gylden farge i huden. I bioen hans sto det 22 år. Jeg svarte ja. Vi begynte å snakke sammen. Han var kjempehyggelig! Han hadde samme interesser som meg. Kunst, fotball og natur. Vi snakket helt til jeg la meg. Han sa jeg var pen og ga meg komplimenter.

Det var Jack igjen. Denne gangen en lang melding. Jeg leste hele meldingen i spenning. Han ba meg ut på date. Piknik ved elven. Så romantisk! De siste dagene hadde jeg gledet meg ufattelig mye. Jeg hadde gått rundt og tenkt på hva jeg skulle ha på meg. Det jeg hadde tenkt at jeg skulle ha på meg var en blomstret kjole. Det ble heller en shorts med en bluse til.

Jeg syklet dit. Da jeg kom til elven, satt han på et teppe på bakken. Han hadde en kurv med masse mat oppi. Jeg rødmet. Å nei! Ikke nå.

Han reiste seg og gikk mot meg. Han var enda kjekkere i virkeligheten. Han ga meg en klem. Jeg kjente lukten av manneparfyme. Han var høy. Jeg likte det. Kjente det kriblet i magen. Vi har snakket lenge nå. Vi har hatt en kjempehyggelig kveld! Han tok meg med til et lite berg like ved. Det var veldig fint der. Et litt lukket område. Området trær rundt seg, men var åpent ut mot Mjøsa.

Det var høyt fra selve bakken og ned til vannoverflaten. Det så ut som at det var sterk strøm der nede. Vannet var kanskje tre meter dypt. Han ba meg se utover mot vannet. Han la en hånd på skulderen min. Jeg likte det. Jeg følte meg trygg når han holdt rundt meg. Plutselig fjernet han armen sin. Jeg snudde meg for å se på han, da jeg kjenner et hardt dytt i brystet. Jeg falt bakover.

Jeg så det fryktløse ansiktet hans idet jeg falt mot vannet. Jeg falt og falt. Jeg traff vannet med et plask. Jeg gikk under vann. Prøvde å komme meg opp igjen for å få luft, men motstanden fra strømmene i vannet var sterkere. Jeg kom meg akkurat opp. Jeg rakk å trekke meg litt luft, idet jeg ser Jack løpe. Han løp ikke til meg. Han løp fra meg.

Og der var jeg under igjen. Lungene fylte seg med vann. Det svartnet for meg. Er det sånn det føles? Er det sånn det føles å være død?

Her satt jeg. Med ungen min på fanget. Hun koste seg med barne-tv, men jeg derimot. Jeg satt i mine egne tanker. Jeg tenkte på hvor heldig jeg var. Jeg kunne vært død nå. Her sitter jeg noen år senere med et barn og en forlovelsesring. Jeg skammet meg. Jeg hadde funnet en pistol, kontaktet politiet, så kom det ut til verden. Det kom ut til verden at det var blitt funnet et drapsvåpen. Jeg var den som fant det.

Noen uker senere ble jeg kontaktet av en gutt. En gutt jeg ikke kjente. Gutten het Jack. Jack Dawson. Jeg skammet meg virkelig. Vel, jeg burde ikke skamme meg. Det var ikke jeg som prøvde å drepe noen. Men nå. Nå var jeg klar for hevn…

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke