19. aug
Lisa Ekdahl: På sitt beste i Hamar Sagbladfabrikk, som var en perfekt bakgrunn til den lavmælte musikken.foto: paula bjertnes
 
Lavmælt høydepunkt
Forventningene til Lisa Ekdahl var høye, og ble absolutt innfridd på gårsdagens konsert.

Publisert: 13.aug.2011 08:06
Oppdatert: -

Forventningene til Lisa Ekdahl var høye, og ble absolutt innfridd på gårsdagens konsert.
Hamar Sagbladfabrikk viste seg å være et perfekt sted for den svenske san gwerinnen. Med dempet belysning, en fullsatt sal og en åpen bar var det mange som lot seg forføre av denne herlige, rolige, svingende og alltid varierende musikken.
Det er nemlig ikke så lett å putte Lisa Ekdahls musikk i en boks, og det burde ikke gjøres heller. For den er så rik på stemninger og variasjoner, at det bare er å åpne seg for det som kommer. Og det som gjør hennes musikalske verden så utrolig spennende, er de musikere som hun har med seg.
For det er så mye mer enn en gitarist, en bassist og en pianist. Det er særlig gitaristen Mattias Blomdahl som stikker seg ut. Eller er han egentlig en gitarist? Denne multimusikeren veksler mellom tromme, gitar, bass og sang så enkelt at det ikke er lett å avsløre hans egentlige lidenskap. Men at det er musikken er vel soleklart.
Likeså er pianisten Tomas Hallonsten å høre på diverse perkusjon, harmonika og til og med en dempet trompet. Dermed farger han sangene akkurat slik som det burde, og med det stiger temperaturen i Sagbladfabrikken i takt med konserten.
Josef Zakrisson er den som er kanskje mest i bakgrunnen, som bassist og litt på perkusjon han også. Men de tre musikerne veksler stillferdig på instrumentene, og gjør at låtene og tekstene får akkurat det løftet de trenger.
Lisa Ekdahl har dermed valgt seg et perfekt band, slik at hun kan vie seg til tekstene. Det er uten tvil at hun låter best på morsmålet sitt. Klart at hun er søt med sin pikestemme på engelsk, og at hun dermed kan favne et mer internasjonalt publikumet er lett å forstå. Men du verden så mye mer modent det blir på svensk.
På nettopp denne avdelingen i konserten trakterte hun gitar, med Blomdahl på bass, som sørget for riktig groove. Det var et riktig høydepunkt, hvor stemmen og tekstene stemte helt overens.
Give me that slow knowing smile åpnet konserten, og fort tok hun publikumet med storm, med den litt beskjedne rollen som hun inntar, og måten hun takker publikum på. Men smilet hennes avslører gleden, og med den enkle gestikken, slik som på Flyg vilde fågel avslører hun sin musikalitet og engasjement.
På Beautiful Boy gir hun etter hvert scenen til Zakrisson og Blomdahl, som gir seg over til deres sangkunst. En del coverlåter ble spilt, og How can we hang on to a dream ble en meget spesiell og fin sang, igjen takket være disse toppmusikerne, som lager en musikalsk basis på en enkel, men meget målrettet og gjennomført måte.
Det var uten tvil at lokalet gjorde utslag for stemningen. Sagbladfabrikken har blitt et tradisjonslokale i Festspillenes uke, og er et lokale uten like. Det blir dermed spennende å se hvilken artist som blir hentet hit til neste år.
 

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke