23. aug
 
Biografi fra kanten av stupet
Etter to år og 18 hjerneslag skulle livet i gang igjen. I stedet bar det lukst ned i dødsskyggens dal. Derfra kommer høstens mest overraskende bok.

Publisert: 14.nov.2014 11:16
Oppdatert: 14.nov.2014 11:33

- Det ble lenge å være i djevelens gap, sier forfatter Wenche-Britt Hagabakken (61). I sin nye bok «Biografi/dikt og tekster» forteller hun uten å legge til eller trekke fra, om hvordan livet fortoner seg når du henger på kanten av stupet og innser at det kan glippe nå.

Fra riksen til Sanderud

Sjølbiografien er høstens mest overraskende bok. Ikke minst for forfatteren. Ikke trodde hun at hun noensinne skulle komme på trykk igjen, for ikke å si opp i dagen og hjem igjen. Da legene fant roten til det onde etter to farlige år, fikk stoppet den stadige strømmen av hjerneslag, så noe som lignet et håp om ei framtid begynte å demre, bar det rett ned i mørket i posttraumatisk depresjon og angst. Det ble måneder på Sanderud, helt ytterst på kanten av stupet. Nå forteller hun.

- Mine runder i psykiatrien har vært mye verre enn somatikken, og jeg er ikke ute av det. Akkurat nå aner jeg ikke hvor jeg er. I transitt, uten å vite om jeg skal ut og fly eller ned og ta toget til første stasjon. Livet mitt ble tygd i filler, og blir aldri slik jeg trodde det skulle bli. Men jeg har kommet hjem, jeg har ikke brukket i stykker, jeg har blitt bevart, noe har båret meg. Jeg har troen min. Jeg lever, ser, snakker, skriver og sover godt. Hvis angsten en dag sier opp blir det faktisk absolutt levelig, sier hun til HA.Om noe beviser styrken i vidjekvisten Hagabakken er det dokumentet som kommer ut på Gravdahl Forlag til uka. For midt i kaoset skrev hun. Brukte tida fra tre om natta til sju om morgenen til å fylle ringperm etter ringperm, en navlestreng til livet.- Jeg trur det var litt redningen for meg. Når du ligger der og lurer på om du skal dø i løpet av timene som kommer, er det naturlig å tenke på livet, hvordan det ble, helt fra oppveksten og til i dag. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at det låg i manus for livet mitt at jeg skulle havne i psykiatrien. Boka ikke et forsøk på å få folk til å synes synd i meg, eller jamre meg, men å si det som det har vært, uten å pakke det inn. Og jeg trur det har blitt min beste bok og i alle fall den viktigste å skrive. Og den ærligste.

desorientert løper

Sterke, flinke Wenche-Britt, med fem romaner og en haug av priser og stipendier bak seg, sitter i stolen i mørket i Sirus 17 hjemme på Hamar. En skjør, lyssky liten fugl med skadd veng. Som følge av hjerneslagene blir venstresida aldri som før, men hun har med pure blåviljen trent opp igjen ansiktsmusklene. Det siste nye er grå flytere i øyets glassvæske, nok en daglig utfordring, noe nytt å takle.

- Jeg må lære meg å leve som den jeg har blitt. Prøve å tenke på hva jeg har å leve for, sjøl om du i mørket ikke ser annet enn smerten, og føler deg som en orienteringsløper som har blitt altfor god på desorientering, sier hun, med et skjevt, galgenhumoristisk halvsmil.- Boka kom på kort varsel, for kort til den store forlagskvernens lange prosesser. Men jeg kjente at den skulle ut i høst, og dessuten er den så forankret i Hamar at ble veldig riktig å gi den ut på Gravdahl, med Geir Vestad som leser og redaktør undervegs og fram til mål. Det er jeg takknemlig for. For jeg håper og trur at sjøl om det er min historie, min gjennomlevde - og overlevde historie om livet mitt, så ligger det mer i tekstene, noe som berører smertepunktene hos alle.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke